Av Norsk nettverk for universitets- og høgskolepedagogikk
Publisert 28. januar 2016 kl. 09:53
Hans Erik Lefdal, Norges Miljø- og Biovitenskapelig Universitet
Gunn Engelsrud, Norges idrettshøgskole
Tone Dyrdal Solbrekke, Universitetet i Oslo
Yngve Nordkvelle, Høgskolen i Lillehammer
Av Hans Erik Lefdal, Gunn Engelsrud, Tone Dyrdal Solbrekke og Yngve Nordkvelle, på vegne av Arbeidsgruppen for fagpolitisk arbeid, Norsk nettverk for universitets- og høgskolepedagogikk.
I utdanningssektoren er det sterk tro på at formell kompetanse er viktig for kvaliteten i barnehager og skoler, og statsrådene fra skiftende politiske sider har vært enige om at mer formell utdanning av lærerne er viktig for kvaliteten på utdanningen. Det later imidlertid til at høyere utdanning ses som et unntak. Selv om Universitetsrådet, den ene forløperen til Universitets- og høgskolerådet, allerede i 1988 besluttet at formell pedagogisk kompetanse var nødvendig for de ansatte ved universitetene, faller det fortsatt vanskelig for Kunnskapsdepartementet å gå til det skritt å forskriftsfeste et krav til formell pedagogisk utdanning for å bli tilsatt ved universiteter og høgskoler.
Universitets- og høgskolerådet vedtok sist vår «Nasjonale veiledende retningslinjer for universitets- og høgskolepedagogisk basiskompetanse», som foreslås brukt som «et felles grunnlag for universitetenes og høgskolenes arbeid med å styrke kvaliteten på undervisning og læring». Rettledningen gir rammer for å drive formell opplæring i høgere utdanning, som en utdanning forskjellig fra barnehage og skole, og som fordrer forskningsbasert utdanning. Universitets- og høgskolepedagogisk basiskompetanse beskrives i retningslinjene som «det minimum av kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse i universitets- og høgskolepedagogikk som kreves for å bli fast tilsatt i en faglig stilling innenfor høyere utdanning. Denne basiskompetansen skal være basert på relevant pedagogisk og fagdidaktisk teori.»
KD definerer i sin gjeldende forskrift fra 2006 at ansettelse og opprykk krever «Dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning». I Lov om universiteter og høgskoler, av 1. april 2005 er det nedfelt under § 6-3: «[…] I stillinger hvor det stilles krav om pedagogiske kvalifikasjoner, skal det foretas en særskilt vurdering av om søkerne oppfyller disse.» Undervisningsstillinger og forskerstillinger med undervisningsplikt vil innebære krav til pedagogiske kvalifikasjoner.
Nettverket for universitets– og høgskolepedagogikk har undersøkt hvordan sektoren løser denne oppgaven, og inntrykket er at denne «særskilte vurderingen» foregår på måter som er lemfeldig og etter institusjonens forgodtbefinnende, basert på vurderinger som varierer fra sak til sak. I utkastet til endringer i forskriften som ble sendt ut til høring 19.1.15, ble dette beholdt. Det er med andre ord KDs intensjon at det å vurdere kvalifikasjoner ved tilsettinger skal overlates den enkelte institusjon. Å vurdere hva som regnes som likeverdig med formell pedagogisk basiskompetanse, blir altså oppfattet som noe som kan gjøres uavhengig av formelle kriterier og standarder. Å trekke en parallell til om forskningskompetanse skulle kunne vurderes på tilsvarende måte, ville få de fleste til å riste på hodet.
I høringsrunden fremmet Universitets- og høgskolerådet en tilleggskommentar. Man foreslo en skjerping av forskriften til å lyde: «Dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning». (Dette må ikke forveksles med den praktisk-pedagogiske utdanningen som er et ettårig lærerutdanningstilbud for studenter.) Man foreslo også denne utvidelsen: «Om praktisk-pedagogisk kompetanse ikke kan dokumenteres ved tilsetting, må den oppnås innen to år regnet fra tilsettingstidspunktet.» Den skjønnsmessige vurderingen av hva som kan telle som dokumentert og tilstrekkelig pedagogisk kompetanse ervervet gjennom erfaring fra «undervisning og veiledning», foreslås fjernet. Utover dette formidlet Universitets- og høgskolerådet også i sitt innspill til statsbudsjettet for 2016 at «[…] UH-pedagogisk kompetanse bør være et sentralt område og at denne type kompetanse bør være et krav ved ansettelse og opprykk».
Høringsrunden er fortsatt ikke ferdigbehandlet. Selv om forskriftsendringen i utkastet som foreligger, fortsatt gir institusjonene myndighet til å kreve pedagogisk basiskompetanse, vil dette innebære en prolongering av dagens situasjon. Forskriften må derfor strammes inn. Det forekommer oss å være en anakronisme at vårt fagdepartement skal ha en så vidt avvisende – eller snillere fortolket – «la skure»-holdning til at faglig formell kompetanse skal kunne kreves for å kunne undervise i høyere utdanning.
Selv om Universitets- og høgskolerådet har laget nasjonale og veiledende retningslinjer, er det usikkert i hvilken grad og hvor raskt de etterfølger dem. Retningslinjenes formelle status er i henhold til sektorforvaltningen sterk, men fordrer et felles løft i sektoren, der man er villig til å prioritere de økonomiske implikasjoner av å sette retningslinjene i verk. Kostnadene er knyttet til å etablere en utdanning som omfatter opp mot 200 timers arbeid med undervisning, øvelser i veiledning og vurderingsarbeid, digitale verktøy og spørsmål knyttet til utdanningspolitikk, filosofi og innovasjonsarbeid. Universitets- og høgskolerådet har en vei å gå for å stimulere sine medlemsinstitusjoner til å ta retningslinjene innover seg og løse utfordringene praktisk. Utfordringen er å få underviserne ut av sine private rom og skape en kultur for kvalitet der lærernes formelle kompetanse gis mulighet for utvikling på hvert enkelt lærested.
Kunnskapsdepartementet kan støtte Universitets- og høgskolerådet i prosessen ved å endre forskriften slik at kravet blir utvetydig og uavhengig av skjønn. Bare slik kan studenter uansett hvor de velger å studere, være trygge på at de som underviser, er formelt kvalifiserte.
