Av Bente Ohnstad, rektor ved Høgskolen i Lillehammer
Publisert 3. oktober 2013 kl. 09:12
Bente Ohnstad, rektor ved Høgskolen i Lillehammer.
Finansieringssystemet for høyere utdanning i Norge har gått ut på dato. Systemet favoriserer de institusjonene som har hatt liten eller negativ utvikling de siste ti årene, og straffer de høgskolene og universitetene som har utviklet seg over gjennomsnittet i denne perioden. Høgskolen i Lillehammer (HiL) er den institusjonen som får lavest bevilgning per student, og dette til tross for at studentene ved HiL har de beste resultater i gjennomføring av bachelorstudier blant alle institusjoner i Norge. HiL ligger dessuten i tet blant høgskolene i landet når det gjelder publiseringspoeng per faglig ansatt.
Kunnskapsdepartementet har nå satt ned et utvalg som skal se på finansieringen i høyere utdanning. Det er på høy tid.
En uttrykt målsetting med gjeldende finansieringssystem var at institusjonene selv skulle ha ansvar for å prioritere aktiviteter og områder de ville satse på, for å medvirke til å nå nasjonale og regionale mål. Kvalitetsreformen hadde på sin side som formål å få studentene raskere gjennom et studieløp. Finansieringssystemet skulle oppmuntre til strategisk styring, og den strategiske styringen skulle medvirke til å utvikle satsningsområder der det er kompetansebehov og etterspørsel. HiL har gjort nettopp det og satset på å etablere nye tilbud der det er et regionalt og nasjonalt behov, som for eksempel psykologi, juss og idrett. Disse studiene har, i likhet med de fleste av våre andre studier, stor søkning og god gjennomstrømming. HiL utmerker seg for øvrig både hva angår undervisningsintensitet, forskningsintensitet og andel studenter som fullfører på normert tid. Til overmål er HiL den utdanningsinstitusjonen i landet som er mest kostnadseffektiv, altså som har lavest bevilgning per student.
Ved siden av å være en høgskole som gjennom flere år har hatt god rekruttering med høy studentsøking, hvilket gjennomgående gir god inntakskvalitet, har vi arbeidet systematisk med studiekvalitet. Vi har etablert sammenhengende studieløp med sterke fagmiljøer som sikrer kvalitet i studentoppfølgningen og undervisningen. Men vi har også – i tråd med finansieringsordningens insentiv – satset friskt på nye studier der vi vet det er etterspurt kompetanse i arbeidslivet. Dette har gitt oss nye studentgrupper og ny fagkompetanse som samlet sett har gjort HiL til et enda mer attraktivt lærested. På denne måten har vi kunnet bygge opp mer robuste fagmiljøer i en region som i utgangspunktet har lavt utdanningsnivå. Attraktive studier med stor pågang genererer god studiekvalitet, godt læringsmiljø og god gjennomstrømming (61,8 prosent av bachelorstudentene gjennomfører hos oss, mens landsgjennomsnittet er 41,8 prosent). Vi får mange positive tilbakemeldinger fra studentene, fra regionen, fra våre samarbeidspartnere og fra departementet. Vi skårer høyt på de aller fleste parametre. Men hvordan påvirker disse gode resultatene de bevilgninger vi får? Sammenlignet med andre institusjoner får HiL 100–200 millioner kroner mindre! Forklaringen er at basisbevilgningen, som altså utgjør 60 prosent av den totale bevilgningen fra departementet, har sitt utgangspunkt i historiske studenttall (fra 2002), noe som for HiLs vedkommende utgjør langt under halvparten av det faktiske studenttallet vi har i dag. Dermed forblir denne delen av bevilgningen lav og straffer høgskolen for den innsatsen som er gjort for å utvikle nye, attraktive studietilbud i innlandet. Finansieringen er et vesentlig hinder for videre utvikling av høyere utdanning i denne regionen. Men hvor lenge skal vi la historien avgjøre hvilke økonomiske rammer gode læresteder skal ha for sin virksomhet? Er det ikke på tide å ta hensyn til hvor studentene søker seg, kvaliteten på de tilbud som gis, og resultatene man oppnår?
HiL har gjennom år bevist at vi leverer i samsvar med intensjonene bak reformene, men denne innsatsen belønnes ikke. For å opprettholde kvalitet og bærekraft for gode utdannings- og forskningsmiljøer må vi i fremtiden ha et finansieringssystem som i større grad belønner innsats og resultater. Studenttall fra 2002 er – og bør også i finansieringssammenheng være – historie.
