Av Kjetil Vikene
Publisert 13. oktober 2015 kl. 11:12
Bjarne Bjorvatn, professor ved institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, er ingen hvem som helst i spørsmål om vaksinasjon og global helse. Snarere er han selve eksperten. Medisinsk profesjonsbakgrunn og mange tiår som aktør i sentrale, internasjonale vaksineprosjekter i regi av blant annet EU og WHO, gjør at han har inngående detaljkunnskap om både immunologiske vaksinemekanismer og om samfunnsmessige konsekvenser av vaksinering. Vaksiner er et velskrevet konsentrat av hans betydelige kunnskap og erfaring.
Etter en kort introduksjon (som jeg skal komme tilbake til) får vi først en gjennomgang av vaksinologiens historie og en innføring i immunologi. Bokens hoveddel er en kapittelvis gjennomgang av vaksiner mot 23 spesifikke sykdommer, fra difteri og kolera til influensa og meslinger. Hver av sykdommene gis en skjematisk gjennomgang; et kort sammendrag følges av bakgrunn (epidemiologi, virus, sykdom og utbredelse), selve vaksinen (typer, effekt, bivirkninger, sikkerhet) og deretter WHO-anbefalinger for bruk av de ulike vaksinene. Så følger en bolk om aktuelle tema i relasjon til vaksinen – en fin måte å knytte stoffet opp til referanserammer flere av oss kan forstå. En liten kunnskapstest på ti spørsmål og en kortfattet liste med sentrale referanser avslutter hvert kapittel.
Normalt har jeg en viss reservasjon for denne typen hybrider, bøker som skal være flere ting på en gang – saksinnlegg, lærebok, oppslagsverk, historie, kunnskapsformidling og en dose internasjonal politikk – men for denne bokens del fungerer det svært bra. Siden bokens kapitler er bygget opp etter den samme malen, er det heller ingenting i veien for at den kan leses på tvers – som et epidemiologisk-medisinsk oppslagsverk; for å få innblikk i WHOs helsepolitiske arbeid på global skala; som en rik vitenskapshistorisk kilde; som en kultur-antropologisk studie av effekten av vitenskapelig kunnskap.
Og vitenskapelig kunnskap er noe annet enn prat. Vaksineskeptikere dukker opp med jevne mellomrom, godt hjulpet av løssalgsavisenes forkjærlighet for halvkjente personer som med alternative kilder og en viss fanatisk glød snakker skole- og vaksinemedisinen midt imot. Og det er her boken begynner: Et kort åpningskapittel setter en stopper for pratet gjennom noen tydelige og utvetydige eksempler, og et uforbeholdent forsvar av behovet for vaksinasjon legger premisset for resten av boken: «Etter min mening har alle barn rett til å bli beskyttet mot unødvendig og potensielt farlige infeksjonssykdommer. Følgelig burde ikke foreldre eller andre foresatte uten videre ha rett til å påføre sine barn den risikoen som slike sykdommer innebærer.» Det er ikke bare sine barn skeptikerne utsetter for risiko, det er også våre, for vaksinenes effektivitet i sykdomsbekjempelse er korrelert med dekningsgrad av vaksinerte i befolkningen. Det å vaksinere seg er dermed også i vesentlig grad en samfunnsmessig og vedvarende solidaritetshandling. Og ikke tro at dette er et tredje-verden-problem: Sykdommer vi regnet for nær utryddet, reiser innimellom sitt stygge hode – midt i Europa.
Bjorvatn blir 80 neste år: I gave gir jeg boken hans til en avisredaksjon i nærheten.
