Publisert 8. mai 2025 kl. 16:11
I forrige uke ble Unio stat og statens forhandlere enige i lønnsoppgjøret i staten, helt uten hjelp i form av mekling. Resultatet ble lønnsvekst innenfor en ramme på 4,4 prosent, noe som var det samme som i frontfaget (konkurranseutsatt industri). Det skal gi økt kjøpekraft for de fleste i år, både i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren), og resten av staten.
Men bak lurer uenighet om en eller flere hovedtariffavtaler i staten, som førte til en tung konflikt med streik og tvungen lønnsnemnd i fjor. Konflikten ble bare midlertidig løst da Rikslønnsnemnda sa sitt, og kan blusse opp igjen neste år.
Fafo-forsker Kristine Nergaard peker på at årets oppgjør var et mellomoppgjør, og at det er vanlig at partene da blir enige. Hun slår fast at det er høyst usikkert hva som blir den langsiktige løsningen på tariffsituasjonen i staten, og gir sitt syn på hvordan forholdet mellom hovedsammenslutningene kan utvikle seg.
I årets oppgjør i staten er det riktignok bare tre firedeler av løsningen som er i havn. LO Stat brøt forhandlingene, og meklingen mellom staten og LO startet denne uka. De har frist innen utgangen av mai til å bli enige. For LOs del har kravet vært at alt av årets lønnstillegg skal gis som sentralt tillegg. Unio stat og Akademikerne Stat fikk gjennomslag for at alt skal gis lokalt, mens YS ble enige med staten om en mellomløsning.
− Hva kan vi lese ut av at oppgjøret for Unios del gikk så greit i år, i motsetning til i fjor?
− Det er et mellomoppgjør, og slike oppgjør går ofte veldig greit. Det dreier seg jo stort sett om penger. I år var det ingen grunn til at statsansatte skulle få noe verken over eller under oppgjøret i frontfaget. I tillegg har man videreført det som kom i Rikslønnsnemnda, nemlig at alt skal fordeles lokalt for Unio og Akademikerne. For YS Stat er det en fordeling som ligger nær det YS signerte på i fjor. Så det er ikke overraskende at man ble enige, sier Nergaard.
− Staten krevde ved starten av årets forhandlinger at det i oppgjøret med Unio og Akademikerne skulle settes av en andel til et sentralt tillegg, men ga seg på det?
− Det var kanskje ikke et stort poeng å ta den store fighten i et mellomoppgjør. Oppgjøret i fjor var veldig krevende. Dersom staten skal gjøre et nytt forsøk på å samle disse avtalene, så vil det være mer naturlig å gjøre det i et hovedoppgjør. Slik sett var det mer en pustepause i år.
− Avtegner det seg nå et bilde av at det staten ønsker for alle er en modell som den YS har fått, med 25 prosent som sentralt tillegg og 75 prosent til lokale forhandlinger?
− Det får vi jo se da. Det staten har sagt er at de ønsker en avtale. Det var de veldig klare på i Rikslønnsnemnda. Den avtalen staten gikk for i 2024 var et forsøk på kompromiss av ulike interesser − én avtale med en stor andel av lønnspotten avsatt til lokale forhandlinger, men der det også er noen midler som disponeres sentralt. Statens representanter var veldig klare i Rikslønnsnemnda på at avtalen de undertegnet med YS, og som de egentlig ønsket at alle skulle ha, var en modell som de levde greit med.
− Tror du at det er realistisk at staten greier å samle dette? De må jo ha med seg LO på den ene siden og Unio og Akademikerne på den andre?
− Det vet jeg ikke. Da må man se hvordan sitsen er foran neste hovedoppgjør. Her vil det også ha litt å si hvordan utfallet av valget blir. Bakgrunnen for ønsket om å samle dette til én avtale var dels føringer fra Stortinget og dels erfaringer med at det var krevende for arbeidsgivere på lokalt nivå å håndtere to ulike tariffavtaler. Så kan det tenkes at hvis det blir regjeringsskifte og et endret stortingsflertall så vil kanskje staten som arbeidsgiver få noen andre signaler enn det de fikk av nåværende storting. En annen sak er spørsmålet om hva YS Stat gjør hvis LO får gjennomslag for en avtale der mye av lønnspotten fordeles sentralt. Vil de da fortsatt satse på en felles avtale med LO eller gå over til den avtalen Unio og Akademikerne har? En eventuell overgang kan også påvirke styrkeforholdet ute i virksomhetene, og ikke minst på hvilken avtale lønnspotten til de uorganiserte legges.
− Kjennelsen i Rikslønnsnemnda gjelder formelt bare til 2026, men tror du den også får virkning utover tariffperioden?
− Kjennelsen får ikke det. Men du kan si at kommentaren fra Rikslønnsnemnda i fjor kan være et signal om at dersom partene kommer tilbake en gang til, kan de ikke regne med at man lander på samme resultat – ved at nemnda viderefører dagens avtaler. Nemnda uttrykte ganske stor forståelse for statens behov for en likelydende tariffavtale.
− Unio oppfatter kjennelsen fra i fjor som en seier, men kan altså ikke innkassere dette som en evig seier?
− Det kan de ikke. Nåværende rikslønnsnemnd kan heller ikke legge noen føringer på hva en framtidig rikslønnsnemnd vil mene. Nemnda sier at den forsto at det er krevende for staten med flere avtaler, og at det også vil være et hensyn den må ivareta dersom partene ikke greier å rydde opp i dette selv og kommer tilbake med samme problemstilling.
− Hva tror du er det mest sannsynlige utfallet av den pågående meklingen i LO-oppgjøret i staten?
− Man kan enten tenke seg en annen fordeling for LO Stat enn for YS Stat. Da ender du opp med tre ulike resultat i staten. Eller så kan man tenke seg at det blir streik. Det var jo ganske stor frustrasjon, særlig hos NTL, over at man ikke fikk streiket i 2024. Da valgte LO frivillig lønnsnemnd framfor å gå i streik.
− Vil det ikke være politisk vanskelig for en Ap-regjering med en LO-streik i staten i et valgår?
− Det må de jo leve med. Jeg er ikke sikker på det er så politisk vanskelig. Det er alltid krevende med en streik. Men det blir jo streiker uansett hvilken farge det er på regjeringen.
− Kan man i ettertid si at det var en effektiv strategi for Unio at de sammen med Akademikerne gikk til streik i fjor?
− For Unio var det en effektiv strategi i den betydning at de fikk gjennom sitt syn i Rikslønnsnemnda når de ikke vant fram i forhandlinger. Streiken ble stoppet ved lønnsnemnd, så slik sett var det ikke selve streiken som vant igjennom. Man vant igjennom ved at at man argumenterte og fikk støtte i Rikslønnsnemnda for en praksis som nemnda har fulgt tidligere − at den ikke gjør store prinsipielle endringer i tariffavtalene.
− Tror du at alliansen mellom Unio og Akademikerne, som nå er tre år gammel, holder over tid?
− I staten har de to hver sine områder. Unio har politiet og universitetene og høgskolene og Akademikerne har i hovedsak andre deler av staten, selv om de også har medlemmer i UH-sektoren. Politiets Fellesforbund vil for eksempel fortsatt være et forbund som ønsker en lønnsdannelse med et ganske sterkt kollektivt preg. Deler av Akademikerne-gruppene vil kanskje, selv om man snakker om lokale kollektive forhandlinger, foretrekke mer individuelle tillegg og mindre av generelle tillegg. Men så lenge de ikke går i hverandres bed og i hovedsak befinner seg i ulike deler av staten, så kan det godt være en allianse som holder. Unio-forbundene har nok fortsatt en sterkere hang til mer generelle tillegg og rene kollektive tillegg enn et gjennomsnittlig Akademikerne-forbund. Så lenge man har en modell som legger til rette for det, så tipper jeg at de greier å samarbeide.
Les også:
