Publisert 29. august 2024 kl. 11:57
En av de største arbeidstakerorganisasjonene i staten, Akademikerne, ønsker seg en ny måte å organisere lønnsforhandlinger i statlige virksomheter på.
Det har i år vært stor oppmerksomhet om lønnsforhandlinger i staten. Rikslønnsnemnda skal i høst avgjøre om dagens modell med to ulike hovedtariffavtaler i staten skal fortsette, eller om alle partene skal samles til én. Det var dette spørsmålet som førte til streik i statlig sektor i vår.
Både Unio og Akademikerne var i streik. I dag er det slik at Unio og Akademikerne kan fordele alt av lønnstillegg lokalt, men innenfor en ramme som partene blir enige om sentralt. Denne settes som en prosentsats av samlet lønnsmasse og avtales for ett år av gangen. Akademikerne har hatt en egen avtale siden 2016, og Unio koblet seg på denne for to år siden.
På sikt ønsker imidlertid Akademikerne seg helt bort fra dagens løsning med sentrale forhandlinger i staten, ifølge uttalelser fra organisasjonen. Akademikerne ønsker seg over til et system der det er opp til partene i de statlige virksomhetene selv å bestemme hvor mye som skal fordeles i lønn.
− Det er ikke noen umulighet å ha en slik modell. Men det betyr større spredning i lønn, sier Kristine Nergaard, Fafo-forsker og ledende ekspert på lønnsoppgjør i Norge.
Det var på Akademikernes inntektspolitiske konferanse tidligere i år at ledelsen i organisasjonen fortalte at målet er å komme bort fra en fast sentral ramme.
− Akademikerne stats langsiktige mål er jo at vi får forhandlinger om ramme lokalt ute i virksomhetene. Det er dit vi ønsker oss, sa leder Kari Tønnesen Nordli i Akademikerne stat på konferansen.
Saken ble først omtalt i en artikkel hos Fri Fagbevegelse / NTLMagasinet. På Akademikernes hjemmeside ligger opptak fra konferansen.
I dag ønsker ingen i Akademikernes ledelse å stille til intervju med Forskerforum om saken. Nordli sier til Forskerforum i en epost at dette er «et av flere spørsmål vi ville tenke oss at det var naturlig å få belyst, dersom systemet for lønnsforhandlinger i staten senere skal gjennomgås i en bredere evaluering».
Hun ønsker ikke å kommentere utover dette. Under Akademikernes tariffkonferanse var forbeholdet om en eventuell bredere evaluering av systemet ikke nevnt fra podiet.
Unio har samarbeidet tett med Akademikerne i staten de siste to år, men de to organisasjonene har hver sin lønnspolitikk. Leder i Unio stat og Forskerforbundet, Guro Lind, har tidligere sagt til Forskerforum at Unio ikke ønsker at man skal gå bort fra en sentral fastsatt ramme i staten.
Akademikernes ønske vil bryte kraftig med dagens modell i staten, men er ikke helt ukjent i det offentlige.
Yrkesgrupper som leger og jurister organisert i Akademikerne har i kommunesektoren en modell for lønnsdannelse uten sentral ramme, altså en modell som kan ligne på det som er antydet for staten. I dag har dessuten fristilte offentlige virksomheter en tilsvarende ordning.
− Det er ikke noen umulighet å ha en slik modell. Men det betyr større spredning i lønn mellom virksomhetene i staten over tid. Det kommer ikke til å være slik at frontfaget skal være et gulv, og så skal man gå over det, sier forsker Kristine Nergaard ved Fafo.
Hun peker på at det er generell enighet blant alle partene i arbeidslivet om at frontfagsmodellen skal ligge fast. En løsning uten sentral fastsatt ramme vil derfor kunne gi større forskjeller i lønnsutvikling innad i staten, ifølge Nergaard.
Noen virksomheter vil kunne tøye seg over enigheten fra frontfaget, men det vil bety at det må strammes inn hos andre.
− De virksomhetene som har bra med folk, eller ikke på andre måter greier å begrunne at de må ha mer penger, vil da havne under frontfaget. Mens andre, som kanskje må konkurrere hardt om de ansatte, eller har et kompetansebehov som tilsier et høyere lønnsnivå, kan komme over, sier Nergaard.
Hun mener også at bortfall av sentralt fremforhandlet ramme for statlige virksomheter fort kan forplante seg nedover i virksomhetene. For eksempel kan ulike institutter på et universitet få ulik lønnsutvikling.
Å gå bort fra en sentral ramme vil kreve økt kontroll fra statens side over at lønnsveksten samlet sett ikke sprenger rammen for frontfaget. Allerede i dag er store utfordringer med lønnsdannelsen i staten. I fjor endte lønnsveksten i staten mye høyere enn planlagt.
Nergaard sier at løsningen Akademikerne antyder, ligner på systemet som brukes i Sverige, der man ikke forhandler fram en sentral ramme for de statlige virksomhetene. I Sverige spiller sentrale lønnsrammer generelt en mindre rolle i offentlig sektor enn det gjør i Norge.
I Sverige har man imidlertid etablert en sterkere sentral kontroll med de statlige virksomhetene, for å unngå at lønnsveksten går over det konkurranseutsatt industri har blitt enige om.
− En utfordring som man har diskutert i Sverige er at man med en slik modell fort i praksis kan få det man tidvis ser i norske kommuner, nemlig at man topper lønna for å lokke folk fra nabokommunen. En slik modell kan gjøre det mulig for offentlige virksomheter som kan legge penger på bordet å stjele folk fra hverandre, sier Nergaard.
Hun er ikke kjent med at en løsning som den Akademikerne er diskutert i Norge tidligere. Nergaard peker på at dagens modell, med to ulike tariffavtaler, er ganske ny.
− Tror du Forskerforbundets medlemmer ville tjent på en modell uten sentralt fremforhandlet ramme?
− Jeg tror kanskje noen ville tjent på det, og noen hadde kommet dårligere ut. Jeg tror det ville gitt større forskjeller mellom virksomhetene, og kanskje også mellom ulike institutter, og dermed også mellom medlemsgrupper. Samlet sett ville lønnsutviklingen blitt omtrent som nå, sier Nergaard.
Lillian Margrethe Baltzrud er nestleder i Forskerforbundets lokallag i Norges forskningsråd og forhandlingsleder samme sted.
På tross av å være en statlig virksomhet er Forskningsrådet ikke omfattet av det sentrale oppgjøret i staten. Dette er fordi Forskningsrådet lenge har vært medlem av Spekter, som er en arbeidsgiverorganisasjon for både offentlige og private virksomheter.
Det betyr at forhandlingene mellom tillitsvalgte og arbeidsgiver i Forskningsrådet starter uten en fastsatt prosent for samlet lønnstillegg. Prosentsatsen partene i frontfaget har blitt enige om fungerer som en rettesnor, men det ikke alltid oppgjøret ender der.
− Det er både fordeler og ulemper med å ikke være en del av oppgjøret i staten. De årene vi ikke greier å forhandle oss til det samme som frontfaget og det påfølgende oppgjøret i staten er det kanskje en ulempe. Andre år kan det være vi greier å komme over frontfaget, og staten, men det er heller unntaket enn regelen, sier Baltzrud.
Forskerforbundet er det største lokallaget i Forskningsrådet. Baltzrud forteller at dersom man ikke blir enige lokalt, kan oppgjøret løftes opp og forhandles på hovedsammenslutningsnivå (Unio/Spekter). Da vil det også være mulig å bruke streikevåpenet om man ikke kommer til enighet.
I år er oppgjøret allerede ferdig, med et resultat tilsvarende frontfaget. I 2023 ble resultatet at de ansatte i Forskningsrådet fikk et dårligere oppgjør enn staten.
− I fjor, da vi kjempet på alle trinn, føltes det surt da vi visste at staten hadde endt på 5,2 prosent, sier Baltzrud.
Hun er usikker på om hun vil anbefale samme modell for andre virksomheter der Forskerbundet har medlemmer.
− På mange måter tror jeg at det kunne vært en fordel å være en del av staten, med større grad av fastlagte rammer og mer transparens. Samtidig ser jeg at Forskningsrådet er en sammensatt kunnskapsbedrift der mange har ulik bakgrunn og arbeidsoppgaver utføres ganske forskjellig. Det er derfor behov for en fleksibilitet i lønnsforhandlingene.
Andre parter i staten er lite kjent med Akademikernes ønske om å komme bort fra sentrale forhandlinger om ramme.
− Det har vi aldri diskutert. Da vil man endre hele forhandlingssystemet i staten, sier leder i YS Stat, Jens Jahren, om en eventuell omlegging bort fra sentrale forhandlinger om ramme.
YS har om lag 25 000 medlemmer i staten, og er den eneste hovedsammenslutningen som ble enige med staten i årets hovedoppgjør. Unios, Akademikernes og LOs oppgjør skal behandles i Rikslønnsnemnda seinere i år.
Jahren sier at oppgjøret i staten ofte regnes som et slags «frontfag» for offentlig sektor, og at denne signaleffekten i så fall vi falle bort.
− Det er 200 virksomheter i staten. Om dette splittes opp kan det skape mer konkurranse. Det tror jeg kanskje ikke vi er tjent med i offentlig sektor, sier Jahren.
Statssekretær Gunn Karin Gjul (Ap) i Administrasjons- og digitaliseringsdepartementet er ikke entusiastisk for en endring. Hun understreker at frontfagsmodellen og koordinert lønnsdannelse er avgjørende for norsk økonomi.
− Staten er frontfaget i offentlig sektor og har et særlig ansvar for å ha troverdige rammer som de andre partene i arbeidslivet kan stole på. Det er ikke aktuelt at staten bidrar til økt usikkerhet og risiko for lønns- og prisspiraler, sier Gjul i en epost.
Les også:
