Av Espen Engh, Helene Ingierd, Vidar Enebakk, Jacob Hølen og Torkild Vinther
Publisert 4. desember 2015 kl. 09:18
Espen Engh, direktør for De nasjonale forskningsetiske komiteene.
Helene Ingierd, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).
Vidar Enebakk, sekretariatsleder, Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).
Torkild Vinther, sekretariatsleder Granskingsutvalget for redelighet i forskning.
Jacob Hølen, sekretariatsleder Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM).
Forskningsetikk: Det er positivt at Kunnskapsdepartementet legger opp til en bred drøfting av forskningsetikk i sitt forslag til ny forskningsetikklov. Derfor er det synd at den brede ambisjonen ikke blir fulgt opp i praksis.
Forskningsetikk i Norge er regulert i forskningsetikkloven, som ble innført i 2007 i kjølvannet av Sudbø-saken. Siden den gang har mye av debatten om forskningsetikk dreid seg om vitenskapelig uredelighet og brudd på loven. Dette har resultert i en snever forståelse av forskningsetikk, noe som også preger det foreliggende lovutkastet.
I høringsnotatet fokuserer Kunnskapsdepartementet i all hovedsak på behandling av vitenskapelig uredelighet. Et gjennomgående problem er uklarhet når det gjelder sentrale begreper som «forskningsetikk», «forskningsetiske saker» og «vitenskapelig uredelighet».
De nasjonale forskningsetiske komiteene har helt siden opprettelsen av komiteene i 1990 jobbet bredt for å fremme god vitenskapelig praksis og forebygge uredelighet. Men vi mener det er viktig ikke å redusere forskningsetiske spørsmål til spørsmål om brudd eller ikke brudd med anerkjente forskningsetiske normer. Dette kan overskygge viktige diskusjoner om bredere forskningsetiske spørsmål. I de fleste tilfeller handler det om å avveie ulike, og ofte motstridende, forskningsetiske hensyn.
[wip4: img=5 width=250 align=right]
Det er ofte de etiske gråsonene, der det ikke er klare svar på hva som er rett å gjøre, som er de mest fremtredende. Det kan for eksempel oppstå vanskelige avveininger mellom forskerens forpliktelse til å ivareta taushetsplikt overfor dem som deltar i forskning og forskernes varslingsplikt dersom det avdekkes kriminelle forhold.
Videre er det viktig å fremme debatt om hvordan forskningsetiske normer bør forstås i lys av teknologisk utvikling og nye former for kunnskapsproduksjon. Med et økt innslag av oppdragsforskning og tettere allianser mellom forskningsinstitusjoner og næringsliv, kan det oppstå et behov for å diskutere hvordan forskningens uavhengighet bør forstås og sikres. Slike eksempler tilsier at kontroll og sanksjoner ikke alltid er de beste virkemidlene for å fremme at forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Det er viktig at det legges til rette for god opplæring, slik høringsnotatet også foreslår, og at det oppfordres til selvrefleksjon, slik at forskningsetiske normer får en bred forankring hos forskerne selv.
En god og tydelig forskningsetikklov vil være en viktig ressurs for norsk forskning og forvaltning. Kunnskapsdepartementet har gitt De nasjonale forskningsetiske komiteene i oppdrag å «være en sentral kunnskapsformidler overfor forskere, forskningsinstitusjoner, myndigheter og allmennheten om forskningsetiske spørsmål og en pådriver for debatt på området». Her er våre råd til forbedring av forskningsetikkloven:
