Å sette ord på smaken

Av Aasne Jordheim

Publisert 17. februar 2020

En deilig bok spekket med gode sitater og en liten dash melankoli.

«Hva er smak?» spør Knut Stene-Johansen i sin nyeste bok, og gjennom seks ulike innfallsvinkler prøver han å sirkle inn et svar: filosofi, fysiologi, psykologi, politikk, billedkunst og litteratur – men mest av alt flaneres det omkring. Boka er et langt essay. Det er forholdet mellom den subjektive smak og de objektive standardene han undersøker, og det er særlig mat og måltider han er opptatt av, også i kunsten. Men kunst ernærer jo den og, den er i stand til å bringe forandring, ja, ennå snakker man om begrepet katarsis. Smaken ser etter det gode liv, sier Stene-Johansen, uten at det måtte bety at verken det stygge eller vonde holdes utenfor. Kunsten kan kanskje ha en helende effekt?

Knut Stene-Johansen

Smakens politikk

Scandinavian Academic Press, 2020

442 sider

Veil. pris: kr 429

Boka er både personlig og en intellektuell gjennomgang. Stene-Johansen er professor i litteratur, og har i sitt virke vært særlig opptatt av Frankrike, estetikk og gastronomi. Han har hatt matspalte i Morgenbladet, og har spist på steder og drukket viner andre bare kan drømme om. Og det får vi høre om! Maten og et konkret måltid er aldri langt unna, og så kobler han det han smaker til sitt store bibliotek. Smak er et sammensatt fenomen, viser han; smak, og også avsmak, er noe som dannes, det er noe fysiologisk, selvsagt, men er definitivt knyttet til kultur.

Stene-Johansen skriver lett, ja, språket bærer preg av den oppstemthet et godt måltid kan gi.

Stene-Johansen skriver lett, ja, språket bærer preg av den oppstemthet et godt måltid kan gi. Slik er det i hvert fall når teksten er i nærheten av maten, og det vil si at det er først når halve kapitlet om filosofien er unnagjort, når vi går i gang med Schiller og menneskets lekedrift, at boka virkelig tar seg opp. Men etter det bæres det inn interessante ingredienser og smaker på rekke og rad. Som en ekte essayist går forfatteren i dialog med tenkere og tanker, og dem er det mange av. Han glir inn i de ulike stemmene som en kameleon, gjengir dem passe intenst, passe distansert, alltid velvillig, ofte litt lekent. Han er god til å formidle andres tanker, vi får servert foredrag som på en og samme tid er innforståtte og innførende. Han siterer velvillig. Jeg liker for eksempel det Montaigne sier om måtehold, at det må gjøres med måte.

Stene-Johansen har en stil som gjør at han kan få med seg alt: «Fra Briskeby går tankene til Montparnasse i Paris.» Det er skikkelig billig, og likevel, det virker. Grunnen er at han har et godt grep om stoffet, men skyldes også forfatterstemmen. Den er suveren, og er samtidig offer, kanskje, for hva han et sted kaller «livets iboende risiko». Boka har i hvert fall islett av melankoli.

Påvirker det meg, tro, og gjør at jeg ikke alltid er helt sikker på om jeg får nok? For blir jeg egentlig mett, alle innfallsvinklene til tross? Er det ikke slik at rettene vi blir servert, er litt for små? Du begynner kanskje å tenke på noe på en litt ny måte, gjenkjenner noe, må lure litt, ja, blir pirret, men før du kommer ordentlig i gang, er det over; før du er blitt ordentlig mett, er det slutt. Likevel blir du ikke skuffet, for i samme øyeblikk bringes et nytt tema inn, og sånn fortsetter det. Dette gjelder også siste delen, om litteratur. Sulten i Hamsuns Sult er ingen metafor, argumenterer forfatteren, men er noe høyst konkret. Og etterpå kommer Proust, og så Blixen. Slutten setter likevel et punktum, og det på en herlig måte.

Les også anmeldelse av Annechen Bahr Bugge – Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere. Mat og spisevaner i Norge fra 1500-tallet til vår tid: