Å stå samlet gir kraft til å kreve resultater
LUKK

Å stå samlet gir kraft til å kreve resultater

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 16. april 2018 kl. 06:30

Det hjelper ikke å stå samlet hvis vi ikke er villige til å bruke kraften det kan innebære, skriver redaktør Aksel Kjær Vidnes.

Er det i år det skal skje at universitets- og høyskolelektorene får høyere lønn? At førsteamanuensisenes lønn skal reflektere alle årene med utdanning og forskning? At gapet mellom vitenskapelig ansatte i staten og høyt utdannede i privat sektor begynner å lukke seg?

Redaktør i Forskerforum, Aksel Kjær Vidnes.

Tiden for lønnsoppgjør er en tid for krav. Men det er like mye en tid for realitetsorienteringer. Vi kan vel bare si at det korte svaret på disse spørsmålene ikke er umiddelbart oppløftende.

Realitetsorienteringene stod også i kø da Forskerforbundet inviterte til landsråd i mars. Den årlige samlingen av forbundets sentrale tillitsvalgte skal gi råd til hovedstyret, men er også en anledning til å informere om og diskutere sentrale saker for forbundet med lokallagene.

Ett av mange viktige temaer som var oppe til diskusjon, var det forestående lønnsoppgjøret. Bård Jordfall fra forskningsinstituttet Fafo var invitert for å opplyse om noen grunnleggende forutsetninger for oppgjøret. Lønnen er for eksempel klart bedre i privat sektor, men så er det kanskje andre ting som er bedre i det offentlige. Ta lønnsgapet mellom kvinner og menn – det er marginalt i staten sammenliknet med menn og kvinner i næringslivet.

Forskerforbundet har hatt en stående målsetting om å lukke, eller i det minste dempe økningen i, gapet mellom offentlig og privat sektor, men også mellom statlig og kommunal sektor – som i tilfellet mellom lektorer. Lektorer i universitets- og høyskolesektoren kan tjene 100 000 mindre enn i videregående skole.

Årsakene til det er mange.

«Er det konkurranse om arbeidskraften, som gir stillingsgruppene makt til å forhandle om en høyere lønn?»

Lærerne og lærernes lærere tilhører ulike tariffområder. Og lektor med opprykk i videregående skole er en toppstilling. Lektorer på universiteter og høyskoler er lengre ned i sine stillingshierarkier, selv om man kan argumentere for at de underviser på et høyere nivå enn i videregående.

Hva enn forklaringene måtte være, er det et press fra mange av medlemmene på Forskerforbundet og hovedorganisasjonen Unio om å gjøre noe med det som oppleves som en sentral urettferdighet.

Jordfall fulgte opp med et sentralt spørsmål: Hva er Forskerforbundet villige til å legge på bordet?

Lærerne la i sin tid arbeidstiden sin på bordet for å få høyere lønn. Hva kan høyskolelærerne legge på bordet? Han advarte mot å tenke at man kan få i pose og sekk. Hvis noen får i pose og sekk, kan de ikke være mange.

Akademikerne og Utdanningsforbundet var også invitert til å utfordre Forskerforbundets landsråd. Mens akademikernes forhandlingssjef Odd Håker stilte mer prinsipielle spørsmål om verdien av kollektive forhandlinger versus forhandlinger lokalt på arbeidsplassene, hadde Utdanningsforbundet noen spørsmål som gikk rett til den realpolitiske kjernen av tarifforhandlingene.

Utdanningsforbundets forhandlingssjef Erik Løvstad mente en hver fagforening må spørre seg om gruppene den representerer har markedskraft eller kollektiv kraft. «Hvordan er det med markedskraften til universitets- og høyskolelektorene?» undret Løvstad.

Er det nok konkurranse om arbeidskraften til at stillingsgruppene har makt til å forhandle om en høyere lønn? Er det en kamp for arbeidsgivere om å få tak i de best kvalifiserte, eller er arbeidsgiverne mest opptatt av å fylle stillingene med ansatte som oppfyller minimumskravene? Er de ansatte motivert til å bytte jobb basert på høyere lønn, eller motiveres de mer av trivsel i sin eksisterende jobb?

Her er det bare å se til lønnsstatistikken for ulike fagområder.

Det er store forskjeller i lønn mellom fag som konkurrerer med pengesterke næringer og fag der universitetene representerer toppen av arbeidsmarkedet. Det kan skille over 100 000 kroner for en professor mellom humaniora og økonomiske fag, ifølge Forskerforbundets lønnsundersøkelse.

Konklusjonen er nok at noen har mer markedskraft enn andre, og det gjenspeiler seg i lønnen allerede. Da er spørsmålet om stillingsgruppene har kollektiv kraft. Er Forskerforbundet en fagforening med stor kollektiv kraft? Kan et streikeuttak skape nok trøbbel til at staten gir etter? Er folk villige til å streike? Løvstad ville neppe fornærme vertskapet, så han svarte ikke selv på spørsmålene han stilte.

Realitetsorienteringen ligger ikke i at svaret på en del av disse spørsmålene er nei. Den ligger i at å svare nei på disse spørsmålene i mange tilfeller er et valg.

Det hjelper ikke å stå samlet hvis vi ikke er villige til å bruke kraften det kan innebære. I noen spørsmål er det bedre å være ja-mennesker. Det er da det skjer ting.