Av Lennart Lorås, professor ved Høgskolen på Vestlandet
Publisert 4. november 2020 kl. 16:11
Akademia beskrives stadig som et sted med en betydelig overvekt av mennesker med spisse albuer og utpreget konkurranseinstinkt. Blant annet publiserte Forskerforum.no 01.10.20 en artikkel om biolog Hanna Nyborg Støstads erfaringer fra akademia.
Støstad fortalte at hun droppet akademia for å slippe «rotteracet» og maset om å være best. Jeg har ingen grunn til å stille spørsmål ved hennes opplevelser. Akademia er en merittbasert sektor. Akademias organisering legger dessverre til rette for at ansatte lett kan ses som en verdi. En verdi vurdert utelukkende ut ifra hva de ansatte publiserer, og hvor mye forskningsmidler de generer.
Men, det finnes også andre historier. Historier som ikke er mer sanne enn Støstads, men annerledes. Historier som også fortjener å bli delt. Historier om akademia som et sted hvor en konkurrerer sammen og ikke mot hverandre. Historier om ansatte som samarbeider mot felles mål. Historier hvor fellesskapets måloppnåelse teller like mye som individets.
En slik historie kan fortelles om Høgskolen på Vestlandet (HVL). Jeg ble ansatt ved fakultet for helse og sosialvitenskap, institutt for velferd og deltagelse ved HVL like før jeg disputerte i 2016. Som nyansatt er det med en viss ærefrykt en går inn i et «tungt» fagmiljø. Et fagmiljø bestående av en stor mengde formalisert og erfaringsbasert kompetanse. Et miljø jeg tenkte i liten grad ville være interessert i kompetansen til en snart disputert relasjonelt orientert forsker og praktiker. Jeg tok feil.
Ved HVL er det lang historie for å løfte frem hverandres kompetanse, uavhengig av erfaring eller kompetansefelt. Dette bygger på en grunnleggende verdi på HVL om at epistemologisk mangfold er hensiktsmessig for å besvare komplekse spørsmål. Et tradisjonelt kunnskapshierarki er lite dominerende på HVL.
For å kunne «løfte frem» hverandre er det nødvendig med betydelig kjennskap til hverandres ulike kompetanse. På HVL er det sentralt at ansattes kompetanse, arbeid mot opprykk og informasjon om forskningsprosjekter deles og gjøres kjent i kollegiet.
Informasjonsutvekslingen er et prioritert tema ved for eksempel fagdager og deltagelse i forskningsgruppene. Vi har også gjort oss godt kjent med hverandres kompetanse gjennom verdens største studie på etterlatte etter narkotikarelatert død, END-studien. END-studien ledes av kollega, professor Kari Dyregrov. I denne studien er alle de deltagende forskernes kompetanse, interesseområde og tilgjengelighet (i hvilken grad forskerne har mulighet til å delta den kommende tiden) samlet inn i et delt Teams-dokument. Dokumentet gjør det lett for END-studiens forskere å identifisere andre med relevant kompetanse og som er tilgjengelig for å bidra. På denne måten legges det til rette for at intern kompetanse alltid skal vurderes.
Kjennskap til hverandres kompetanse og anerkjennelse av epistemologisk mangfold muliggjør og er avgjørende for godt samarbeid internt i organisasjonen. Eksterne forskere inviteres også til å delta, men sjeldent uten at intern kompetanse også er vurdert og inkludert. Gjennom at ansattes formelle og erfaringsbaserte kompetanse deles, skapes det et fellesskap, både innenfor og på tvers av profesjonene. Et fellesskap som har ført til at HVLs ansatte i stor grad samarbeider om forskningsmidler og formidling. En fellesskapsstrategi som har ført til tildeling av betydelige forskningsmidler, god kompetanseheving, stadig økende publisering og godt arbeidsmiljø.
På HVL konkurrerer vi sammen og ikke mot. Velkommen til HVL!
