Av Kjetil Vikene
Publisert 10. mars 2023 kl. 14:24
Denne boken er basert på Sigurd Hvervens doktorgradsavhandling som stipendiat i filosofi ved NTNU, og gjennom den demonstrerer han effektivt kraften som ligger i humanioras særegne kvaliteter: muligheten for sakte, møysommelig tenkning om et filosofisk tema som tenkeren selv både definerer og redegjør for, fra grunnen og opp.
Det er ikke småtterier Hverven begir seg ut på: Formålet med boken er å definere en ny ontologi – filosofien om hva som grunnleggende sett finnes – for «den ikke-menneskelige natur på jorda». Slik bereder Hverven grunnen for en ny etikk, en ny måte å definere naturens verdi på og en nyorientering av menneskets ansvar.
Sigurd Hverven
Ville verdier. Naturfilosofi i menneskets tidsalder.
Dreyers Forlag, 2023
528 sider
Veil. pris: kr 449
«Det er ikke småtterier Hverven begir seg ut på.»
For å være ekstra presis ekskluderer Hverven også «etisk orientering overfor andre mennesker» i prosjektet sitt, slik at vi altså står igjen med en betenkning over naturen selv, i all dens annen-het og fremmedhet. Utgangspunktet er pessimistisk; antropocen, eller menneskets ødeleggende tidsalder, er ikke lenger en spekulasjon, men en realitet som vi lever midt i.
Boken starter med den berømte plasthvalen som strandet på Sotra i 2017, med en mage full av plast, og med dette som eksempel par excellence «kan den antropocene erfaringen sies å være dobbel: På den ene siden fremstår naturen med en ny skjønnhet, mens mennesket fremstår med en makt som er åpenbar i skaden som er gjort. På den andre siden erfares naturen i antropocen også som mektig og truende, mens menneskesamfunnene fremstår som mer skjøre og utsatte enn på lenge.»
Fra og med 2022, skriver forfatteren, «ble erfaringen med naturens makt og menneskets sårbarhet åpenlys under koronaepidemien». Om det ligger et potensial for kritikk av Hvervens prosjekt, så ligger det kanskje her: Jeg er langt fra overbevist om at menneskeheten som sådan har gjort seg denne erfaringen – noe som synes som et viktig premiss for Hverven (uten at jeg skal si meg uenig i håpet om at det kanskje kan skje).
Frem mot bokens avslutning, som munner ut i forsøk på en presis formulering av et etisk imperativ, tar Hverven oss gjennom godt funderte nær- og også nylesninger av kjente filosofer som Hegel, Adorno, Næss og Hans Jonas og også – for meg i hvert fall – mer ukjente størrelser som Hallicot og Whitehead, for å nevne noen.
Steg for steg bereder han grunnen for en nyorientering av etikken, og den som tar seg tiden til å synke inn i Hvervens bok, vil finne at han på en overbevisende måte argumenterer for en ontologi som ikke er hverken tidløs eller universell, men som snarere nettopp tar inn over seg at den må være gyldig for den planeten vi bor på akkurat nå. Det gjør også at boken aktuell.
Personlig synes jeg at bokens flotteste passasjer er å finne omtrent midtveis – noe som også kanskje kan sees på som et vendepunkt i bokens prosjekt. «Med et uttrykk fra Maurice Merleau-Ponty vil jeg si at naturontologi bør formuleres med et ‘poetisk sinnelag’.» Det er også nettopp denne delen av boken som gav meg mest å tenke på – som når forfatteren argumenterer overbevisende om hvordan det å se på naturen som en instans med egne, og kreative, prosjekter har potensiell kraft til å endre på måten å forholde seg til den på. «Å anerkjenne genuine ikke-menneskelige prosjekter [i naturen] er å ta imot gaven.»
