Anine Kierulf har skrevet bok om ytringsfrihet som er god å tenke med

Anine Kierulf har skrevet bok om ytringsfrihet som er god å tenke med

Av Ida Jahr

Publisert 8. oktober 2021

Anine Kierulfs bok er god. Hennes ryddighet gjør det mulig for meg å tenke gjennom nettopp hvilke premisser jeg er uenig i.

Anine Kierulf skal i år lede Kunnskapsdepartementets nye kommisjon for ytringsfrihet i akademia, som har som mandat å finne ut om universitets- og høyskoleloven trenger å endres for å «tydeliggjøre de ansattes akademiske ytringsfrihet». Nå har hun ryddet i tankene ved å skrive bok. Og boken er ryddig, den. Kierulf begynner med å fastsette sitt eget mandat: Hun vil avgrense diskusjonen i boka til ytringsfrihet i et rettslig perspektiv, altså legge frem hvilken plikt staten har til å sette rammene for vår frihet til å ytre oss.

Kierulf, som er førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, kan ikke unngå et rettslig perspektiv. Men i praksis kan det være vanskelig å trekke slike strenge grenser mellom lovlige og sosiale normer.

Annonse

Kierulf begynner med en kort innføring i språkfilosofi, hermeneutikk og hva en ytring er, deretter legger hun fram det idéhistoriske grunnlaget for ytringsfriheten, og dens plass i det demokratiske idésystemet, med henvisninger til Kant, Mills og Habermas, den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og vår egen Grunnlovs § 100. Så får vi tre kapitler om mulige (rettslige) grenser for ytringsfriheten – hvilke talehandlinger er det vi faktisk ikke kan utføre, og hva kan vi si foran hva slags publikum? Kierulf er god på å forklare abstrakte begreper ved hjelp av aktuelle temaer. Både Abid Raja, Vigdis Hjorth og den bergenske professoren med bløte tyskervitser dukker opp i løpet av boka.

Ett av Kierulfs poeng er at reell ytringsfrihet krever at vi leser hverandre i beste mening. Et sitat fra boka kan illustrere poenget. Hun vil vise skillet mellom form og innhold på en ytring, og skriver at den akseptable formen på noe hun mener kan være et «viktig og legitimt» synspunkt, ville være å si at «bærekraften i velferdsmodellen forutsetter en solidarisk og arbeidsvillig befolkning – vi bør derfor begrense innvandring fra lite arbeidsomme kulturer». Her må jeg lese henne i absolutt beste mening for ikke å bli sur. For finnes det «lite arbeidsomme kulturer»? Og er ikke «kultur» en eufemisme for andre, mer medfødte trekk, blant rasister? Men som Kierulf påpeker ville en slik lesning gå imot Arne Næss’ saklighetsnormer – jeg mistror hennes motiver heller enn å forholde meg til meningsinnholdet i hva hun sier. Jeg bør heller argumentere for hvorfor jeg er uenig i premisset om at velferdsstatens overlevelse forutsetter arbeidslinja. Og kanskje jobbe for å pensjonere begrepet «kultur» generelt.

Kierulfs bok er god. Hennes ryddighet gjør det mulig for meg å tenke gjennom nettopp hvilke premisser jeg er uenig i. For det er ingen plass til hundefløytepolitikk og ragebait – å bruke ord du vet vil oppfattes på en spesifikk måte av henholdsvis dine tilhengere og dine motstandere – verken i Habermas’ ideelle opplyste offentlighet eller på «ideenes frie markedsplass». Begge underligger Kierulfs argument, det ene som ideal, det andre som realitet. Demokratiet er avhengig av ytringsfriheten, og ytringsfriheten krever at det er «rommelig margin for smakløse ytringer». Disse skal så nedkjempes av bedre argumenter. Kierulf anser diskusjonene som oppstår i kjølvannet av kontroversielle ytringer, som så viktige at det trumfer andre hensyn. Det er dette man kan være enig eller uenig i. Jeg har ikke bestemt meg ennå.

Les også: