Godt om statsvitenskapens konflikter

Av Kjetil Vikene

Publisert 29. juni 2018 kl. 12:07

Boken evner å kombinere konkret historiefortelling med prinsipielle spørsmål om fagets vitenskapelighet.

Det ligger i sakens natur at bøker med titler som består av ordene «hva er» og «vitenskap», må definere både den aktuelle vitenskapens objekt så vel som dens vitenskapelighet. Og da er vi straks ved grunnspørsmålene: Er «ekte» vitenskap kun den som tar det naturvitenskapelige credo til sitt bryst, forsker på kvantitativt målbare størrelser og gir statistisk bevis for ulike årsak–virkning-forhold? Eller må vi snakke om ulike vitenskaper, der det er redeligheten i spørsmålsstillingen, og ikke en definisjonen av forskningsobjektet, som er avgjørende for hvorvidt vi skal godta vitenskapeligheten i en kunnskapsgren?

Hvidsten og Bratberg fra Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo går rett til denne problemstillingen nettopp for å forklare at vi ikke har med én, men med flere statsvitenskaper å gjøre, der den ene ytterligheten er «naturvitenskapeliggjøringen» og jakten på identifiserbare historiske og politiske virkningsforhold, mens den andre ytterligheten er sosialkonstruktivismen, som er mer opptatt av det konstruerte meningsinnholdet i samfunnsordningen og dermed pur hermeneutikk.

Gjennom syv kapitler forklarer forfatterne effektivt om fagets innhold og metode – i store sprang fra antikken til opplysningstiden til vår egen tid. To kapitler om moderne statsvitenskap tar for seg henholdsvis begrepene stat og vitenskap, og bokens styrke er nettopp at den evner å sy sammen den prinsipielle utfordringen – hva er vitenskap? – med konkret historiefortelling om skiftende syn på forholdet mellom individ og stat.

Bokens mest interessante kapittel, «Statsvitenskap på norsk», gir en kortfattet oversikt over det moderne fagets «flerfaglige opphav» i Norge. Kapitlet demonstrerer med all tydelighet hvordan ulike holdninger til både objekt og metode har vært avgjørende for etableringen av flere overlappene, men til tider også konkurrerende miljøer. Konflikten mellom Jens Arup Seip og Stein Rokkan i 50-årene var for eksempel nettopp en konflikt mellom Seips kritikk av «ønsket om å fange virkeligheten i bokser, piler og nakne kausalrelasjoner» og Rokkans kritikk av det uvitenskapelige ved å «rette søkelyset mot enkeltpersoner og situasjonsbestemte forklaringer basert på higen etter makt». Det går andre konfliktakser gjennom disse diskusjonene også: Skal statsvitenskapen beskrive, kritisere og/eller være et normativt og «praksisnært» styringsverktøy?

Fordi statsvitenskapens objekter – i hovedsak «makt, legitimitet og institusjoner» – alltid er avgjørende hovedpersoner i samfunnsutviklingen, unngår statsvitenskapen å måtte legitimere seg selv: «ingen spør ‘hva skal vi med statsvitenskap’» skriver forfatterne, og viser til pamfletten «Hva skal vi med humaniora». Det at faget ikke trenger å rettferdiggjøre sin eksistens, synes å ha gitt så gode vekstvilkår for ulike versjoner av statsvitenskapen at det har gitt oss en blomst av forkortelser og akronymer, som for eksempel AdmOrg, SamPol, IP, PRIO og NUPI – som representerer både ulike tolkninger av objektet så vel som ulike vitenskaper, manifestert i distinkte forskningsmiljøer. Boken er godt skrevet, og underveis tar jeg meg i å heie på den ene fraksjonen, så den neste. Men det viktigste er likevel den gjennomgående diskusjonen om fagets forskningspraksis og vitenskapelig grunnlag, en diskusjon som forskere også i helt andre fagfelt vil kunne ha nytte av å lese.

• Leste du denne: