Av Frida Skatvik
Publisert 4. juni 2025 kl. 12:51
Den siste gangen jeg besøkte faren min, lå han i medisinkoma på et pleiehjem. Siden det muskelavslappende legemiddelet Midazolam gjør det vanskelig å svelge, klarte han ikke å ta til seg vann. Nakken var stivnet i en foroverlutet stilling, slik at hodet svevde over det oppbygde tårnet av puter. Med innsunkne øyne og gapende munn lignet han ikke lenger på seg selv. Det var et guffent syn. Kroppens fordervelse hadde satt i gang før hjertet hadde sluttet å slå.
Ida Kathrine Gravensteen
Hva vi levende kan lære av de døde. Fortellinger fra obduksjonssalen
Aschehoug, 2025
300 sider
Veil. pris: kr 429
Overgangen fra liv til død er et av temaene Ida Kathrine Gravensteen skriver omhyggelig om i Hva vi levende kan lære av de døde. Alle som har ventet på «dødsøyeblikket», vet at livets endelige punktum ikke er et fast punkt. Prosessen kan gå raskt eller langsomt, men aldri øyeblikkelig. Gravensteen beskriver det slik: «På et vis er hver celle og hvert organ sin egen levende enhet, og de takker for seg til ulik tid i en dødsprosess.» Det hele må altså forstås på cellenivå, der oksygen spiller hovedrollen.
Etter at hele kroppen er død, skyter nedbrytingen fart, men også denne prosessen er et «komplekst puslespill». Og Gravensten nøyer seg ikke med avrundede fraser: «Cellene sprekker, huden farges grønn, og buken spiles ut av gass. Bløtvevet renner bort, og knokler forvitrer mens vann, karbonforbindelser, sporstoffer og mineraler frigjøres slik at de på nytt kan inngå i det store kretsløpet.» Også her spiller oksygen en viktig rolle, og den kompakte leirjorda i Oslo er visst ikke den gunstigste innpakningen.
At vi som lever kan lære av en skrivefør rettsmedisiner, er det bestemt ingen tvil om.
Som rettsmedisiner har Gravensteen selv førstehåndskjennskap til oppløsning og nedbryting, for eksempel at hjernen i løpet av et par uker er blitt til en «grågrønn suppe» som renner ut når skalletaket åpnes med sirkelsag. Ingen kan si de ikke ble advart, for boken kommer faktisk med et varsel om «eksplisitte beskrivelser». Hva forfatteren har utelatt i disse beskrivelsene, mangler jeg fantasi til å se for meg, men bakerst takker Gravensteen en kollega som har «påpekt når det nærmet seg det groteske». Visst tar hun omveien om faste talemåter, spesielt disse som dødsprosessen er tåkelagt med. Det er ikke bare en litterær styrke; det handler om treffsikkerhet. «Formalinfiksert vev» (grålig og seigt, en slags mellomting mellom tørket fisk og pinnekjøtt) gir nødvendigvis et mer presist bilde av en konserveringsmetode enn «balsamert».
I vår sammenheng brukes formalin til å stanse forråtnelsesprosessen hos et titall nyttetenkere som hvert år donerer bort kroppen sin til universitetet. Løsningen må sprøytes inn ganske umiddelbart, og siden den stanser alle biokjemiske reaksjoner, er man nødt til å la seg kremere etter oppholdet på Institutt for medisinske basalfag. Foreløpig finnes det ingen andre alternativer til at studentene kan utvikle en fingerspissfølelse for faget uten å få Norsk pasientskadeerstatning på nakken. Men hvem vil egentlig bli partert og lagt på sprit?
Gravensteen skriver at de som velger legemedonasjon, ofte er eldre mennesker med høy utdannelse og tilknytning til vitenskap eller undervisning. Hun er selv blant dem, kan hun avsløre. Også jeg blir såpass inspirert at jeg laster ned testatorordningens skjema, før det demrer for meg: Dette har jeg har fylt ut før – i 1998, da jeg var 16. (Nå kontakter jeg instituttet for å få si at testamenteringen fortsatt gjelder, unntatt sangønsket som ble notert under «andre ønsker».)
«Hva vi levende kan lære av de døde» favner bredt, og undertittelen «fortellinger fra obduksjonssalen» er i beste fall overflødig. Stoffet er ledsaget av spredte blyanttegninger. Særlig når Gravensteen skriver om sikkerhetskister med alarm fra en tid da frykten for skinndødhet var utbredt, er en illustrasjon av ingeniørkunsten velkommen. En reise i disseksjonens historie er selvfølgelig på sin plass, og vi lærer blant annet at flere sykdommer – som aids, ebola, borreliose og alzheimer – er blitt avdekket nettopp ved obduksjon. Fremdeles er likåpning tungen på vektskålen for et pålitelig dødsårsaksregister, og den som ikke har tenkt over nytteverdien tidligere, vil gjøre det nå.
Like fullt utgjør forfatterens egne erfaringer fra obduksjonssalen bare en brøkdel av en stor fortelling, blant lik som synker, flyter og går opp i røyk. Når hun iblant inviterer oss med inn i empiriens høyborg, hvor røykelunger ikke er like svarte som på røykpakken, er det en sann oppstiver. Dette er tross alt det nærmeste vi kommer.
At vi som lever, kan lære av en skrivefør rettsmedisiner, er det bestemt ingen tvil om.
