Hvordan skape litt liv i en ellers tørr fagtekst?

Av Aasne Jordheim

Publisert 29. november 2019

Å skrive kreativt akademisk er å kaste seg utpå, lærer vi av denne interessante boka. Men noen av bidragsyterne plumper selv.

Omsalg av boken Kreativ Akademisk Skriving.

Norunn Askeland og Iben Brinch Jørgensen (red.)

Kreativ akademisk skriving

Universitetsforlaget, 2019

270 sider

Utgitt med åpen tilgang

«Man bør ikke overvurdere andre forskeres iver etter å forstå», skriver Henrik H. Svensen i sitt bidrag til antologien Kreativ akademisk skriving. IMRoD-formatet (Innledning, Metode, Resultat og Diskusjon) er effektivt, men samtidig trangt og kjedelig, og innbyr til et teknisk og tørt språk. Forskere verden over skriver for harde livet for å hente sine publiseringspoeng, men hvem gidder å lese?

Svensen er geolog og spesialist på å skrive tilgjengelig (han fikk formidlingsprisen i 2017), og er sammen med sakprosaprofessor Johan Tønnesson (skriver om tilblivelsen av sakprosabegrepet) invitert inn i denne antologien som springer ut av Forskergruppen for tekst i kultur og utdanning ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Formålet med boka er foruten å fortelle hva kreativ akademisk skriving er, å vise oss hva det kreative aspektet kan bidra med innenfor akademia. Mange av forfatterne prøver selv ut en kreativ skrivestil, og da kan jeg si med en gang: Det er en grunn til at stive og nøytrale skriveformer er så utbredt. De tilbyr tross alt noe trygt å holde seg fast i.

Essayet er det fremste eksempelet på kreativ skriving. Det tar utgangspunkt i det subjektive, bryr seg om stil og tone og formidler gjerne både på og mellom linjene. Essayet er henvendende i sin form, det byr på seg selv. Arnfinn Åslund har skrevet en fin tekst om essayet. Essayet konnoterer uvitenskapelig, sier han beklagende, akademia klarer ikke å håndtere erkjennelsespotensialet som ligger i den essayistiske formen. Ressurser kan gå tapt slik! Forhåndsoppstilte skrivemaler har ikke rom for forsøkene eller kritikkene, og har i hvert fall ikke rom for den indirekte tale. Åslund skriver om Hans Skjervheim og Georg Johannesen, og det er svært gjennomarbeidet, han lar ikke andres poeng løpe foran seg og bestemme veien, men bringer dem inn på selvstendig vis; tankene trer frem med en form, formet av jeg.

Dette står i kontrast til noen av de andre tekstene; og disse viser hvorfor det er lett å avvise hele sjangeren som nettopp uvitenskapelig. Når man i liten grad har det formelle å lene seg på, kan det fort bli utflytende og diffust. Første artikkel i denne samlingen, skrevet av de to redaktørene, som en inngang til temaet, er akkurat det. Teksten har tidvis uklar billedbruk, viser uselvstendig tenkning, og klarer ikke å skape noe levende. «Kreativ akademisk skriving er et utkast til et utsagn om virkeligheten», skriver de, og slikt setter i hvert fall ikke meg i gang. Kreativ akademisk skriving innebærer å måtte skrive teksten om noen ganger, er min erfaring. Å skrive er å tenke, er en ofte gjentatt påstand. Når ulike tanker skal passes sammen, gjelder det å ha forstått alt sammen ordentlig, for først da klarer man kanskje å få til et helstøpt hele.

Et helstøpt hele, det er det som er formen, og uten den på plass, blir skrivingen lett til prat. Poengene blir ikke rammet godt nok inn, og blir dermed ikke ordentlig virksomme. Slik går det med det eneste forsøket på et essay i den flanerende stilen, Sveinung Nordstogas tekst; den burde ha blitt knadd en omgang til. Og Merete Morken Andersen skriver om form, men formen hun selv velger, krever for mye av leseren. Jeg kan ikke være med på kastene hennes, for eksempel forestille meg at jeg heter Friedrich Nietzsche.

Bidraget til Iben Brinch Jørgensen vil jeg anbefale. Det handler om stil, og gir en god innføring. Hva er stil innenfor det akademiske, og det er dette Svensen snakker om også, hvordan skape litt liv i en ellers tørr fagtekst? Hvordan få formidlet sine poeng så levende som mulig? Bruken av jeg er ett stiltrekk, anekdoten et annet, og er ikke også det å gjøre bruk av retoriske spørsmål et stiltrekk?

I sommer fant jeg ut at jeg hadde et stilideal, og det handler om noe teksten kan gjøre. Jeg kom på det igjen da jeg leste Guro Nore Fløgstads bidrag i boka, en for så vidt vanlig fagtekst, som oppfyller stilidealet. Hun skriver om lingvistene Pinker og Pavlenko, og om hvorvidt språk former tanke. Hun har et par elegante overganger i teksten, og hun skriver lett, selv om jeg ikke helt fikk med meg tilbakevisningen av Pinker. Mot slutten forteller Nore Fløgstad at hun er livredd for at det personlige vil gjøre tekstene hennes uvitenskapelige; sjangerkravene er harde, sier hun, og så kommer det et fullstendig brudd.

I siste del av teksten blir hun personlig, og det er bare et par linjer, så det er ikke mye hun får sagt, men det er akkurat nok til at noe antydes, slik at noe vidstrakt åpner seg, og det gjør noe med meg. Det skjer noe med hjertet mitt da; det gjør et lite hopp. Så hallo, alle skrivende. Det subjektive, altså. Kan gi et lite hopp i hjertet.

  • Les også: