Levekårsundersøkelsen for kulturtidsskrifter er ikke akkurat lystig lesning.

Fakta

Lars J. Halvorsen/Paul Bjerke (red)

Kulturtidsskriftene

Fagbokforlaget, 2018

208 sider

Veil. pris: 299 kroner

Jeg kvier meg lenge for å kalle det en bok. Til det er tekstene i Kulturtidsskriftene altfor lite bearbeidet, og sideuttegningen for døll. Hvorfor Kulturrådet ikke bare trykket det hele opp som en alminnelig forskningsrapport, er meg en gåte. Og når Fagbokforlaget har valgt å gi det hele ut som en bok, hvorfor ikke legge litt mer omtanke i å omdanne tørre kapitteltekster til en spenstig helhet? Om de trenger tips til å gjøre det billig, men likevel kreativt, er det bare å spørre landets redaktører av kulturtidsskrifter.

De to som driver kulturtidsskriftet MELK, for eksempel. Jeg måtte smile av bildet de nylig la ut på Instagram. En sovende redaktør ligger over skrivebordet, med en solid stabel A4-konvolutter med håndskrevne adresser ved siden av seg. Det er tid for å sende ut et nytt nummer av ett av landets yngste kulturtidsskrifter, og enn så lenge kan de bare drømme om en distribusjonsordning et fattig, lite tidsskrift måtte ha råd til. Så da er det bare å ta pennen fatt for redaktørene og skrive på konvolutten til 450 abonnenter.

MELK er imidlertid heldige. De er i 2018 blant de utvalgte, ett av 14 tidsskrifter som omfattes av Kulturrådets innkjøpsordning for kulturtidsskrifter, og som derfor vil bli å finne rundt om på landets folkebiblioteker.

Bare en enkel liste hadde gjort det ganske utydelige subjektet «kulturtidsskrift» litt mer tydelig, gitt det et ansikt.

Men funker de, disse støtteordningene for kulturtidsskriftene, eller burde Kulturrådet sette inn noen andre tiltak? Det er spørsmålet som stilles i Kulturtidsskriftene, en slags levekårsundersøkelse av noen av de mest utsultede meningsbærerne vi har her til lands.  Et knippe forskere ved Høgskolen i Volda har fått i oppdrag å utrede situasjonen deres, og begynner rapporten med å forsøke å definere hva et kulturtidsskrift egentlig er, en innsirkling som oppleves mer som et pliktløp enn som særlig avklarende. På et tidspunkt begynner jeg å lete gjennom rapporten etter en oversikt over de 14–15 tidsskriftene som en gang i året velges inn under Kulturrådets innkjøpsordning. Bare en enkel liste hadde gjort det ganske utydelige subjektet «kulturtidsskrift» litt mer tydelig, gitt det et ansikt. Men ingen oversikt over tidsskrifter som får støtte, er å finne.

Og likevel finnes det altså en liten flora av kulturtidsskrifter som på ren trass kommer ut, år etter år.

Kulturtidsskriftene faller mellom flere stoler, og må slåss seg imellom om de knappe midlene som er stilt til rådighet. For ikke er de bøker, og ikke er de aviser. Ikke gir de noe særlig uttelling i tellekantsystemet, og de færreste har råd til å honorere bidragsyterne. Og likevel finnes det altså en liten flora av kulturtidsskrifter som på ren trass kommer ut, år etter år.

I en undersøkelse fra 2005 ble det avdekket at den mest typiske tidsskriftskribenten var en forsker, fulgt av en student. I den nye undersøkelsen er det derimot langt mellom vitenskapelig ansatte som velger å publisere i et kulturtidsskrift. Forskerne bak rapporten peker på endringene som har funnet sted i akademia siden 2005, der publisering i vitenskapelige tidsskrifter nå favoriseres. I stedet er det vi andre, vi halvstuderte, skrivende røverne – redaktører, journalister og kritikere, utøvende kunstnere og forfattere – som fyller side etter side i tidsskriftene.

Samtidig forsøker tidsskriftene å tilpasse seg en ny digital hverdag, for eksempel gjennom å publisere tekster vekselsvis på papir og på nett. Det gjør noe med tekstene – de blir mindre tidløse, mer aktualitetsorienterte, kort sagt: mer journalistiske. Hva skjer da med tidsskriftenes egenart som arenaer for lange, langsomme tanker?

Bjarne Riiser Gundersens kapittel, der han analyserer og diskuterer tre utvalgte tidsskrifter  – Kunstkritikk og Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Samtiden – er vel verdt lesinga. De to førstnevnte ser ut til å inneha en solid posisjon innenfor sine fagfelt, takket være en tydelig redaksjonell profil og skribenter med kred. Det pekes på hvordan velfundert faglig kritikk har tapt terreng de siste årene i mediene for øvrig, og da blir tidsskrifter som disse stadig viktigere. Samtiden kan derimot se ut til å ha mistet noe av sin relevans i det norske medie- og debattlandskapet, der tenketanker og blogger har fått en stadig større plass, og artikler fra internasjonale medier deles fortere enn du rekker å trykke «oppdater».

Bør du lese Kulturtidsskriftene? Jeg vet ikke helt, jeg.

Bør du lese Kulturtidsskriftene? Jeg vet ikke helt, jeg. Den er vel først og fremst av interesse for dem som skal bevilge penger, eller krangle om dem. Kanskje du heller skal bruke tiden på å faktisk lese et kulturtidsskrift? For jeg tipper at du er som meg, som gjerne heier på alle disse små arrige villnissene i det mediale økosystemet, men som ender opp med å la dem støve ned i en pøl av dårlig samvittighet, mens du sjekker siste nytt på sosiale medier. Og imens sover en utslitt tidsskriftredaktør ved siden av en haug med konvolutter.

  • Les flere anmeldelser:

http://www.forskerforum.no/fra-tyveri-til-bok/