Av Aasne Jordheim
Publisert 21. juni 2024 kl. 09:57
To professorer i historie har gitt seg reiselitteraturen i vold. Det vil si en sjanger som forener personlige tanker og opplevelser med kunnskap, og som på sitt beste drar leseren med seg slik at også hun sitter igjen med en form for reiseopplevelse. I boka til de to middelalderforskerne Hans Jacob Orning og Svein Harald Gullbekk er vi med på både en sykkeltur og en pilegrimsferd, fra Danmark til Roma.
Orning og Gullbekk sykler i fotsporene til den islandske pilegrimen Nikolas Bergsson, som de ikke vet så mye om, annet enn at han endte som abbed. Ifølge de to forfatterne beveget han seg på sin reise «i hjertet av storpolitiske konflikter som utspilte seg mellom konger, keisere og pavekirken». Og det vil si i 1150-årene.
Hva fikk Nikolas med seg av disse stridighetene, spør forfatterne. Og hva så han på sin vei? Nikolas har skrevet en reiseskildring, men den er knapp, og forfatterne bruker enhver anledning til å stille spørsmål, enten fordi de er oppriktig interessert, fordi de slik får anledning til å foredra om ulike temaer, som dommedag, helgener og ritualer. Ja, og om alle kirkene de kommer til, og historien til de små og store stedene og byene de er innom – eller, og det skjer ofte, det er en overgang til å komme seg videre både i tekst og geografi. De relaterer alt til Nikolas eller egen sykkeltur, spør derfor om hvorvidt Nikolas så den kirken der, spiste den typen mat, tenkte slik, gjorde sånn.
Det er litt barnslig – at vi hele tiden må lokkes inn i noe. Men så oppveies dette av all kunnskapen de har.
Dreyer, 2024
319 sider
Veil. pris: kr 399
Å reise er å se, å komme tilbake er å snakke, lyder et ordtak. De er noen skikkelige pratebøtter, de to reiselederne våre. De snakker mens de ser, delvis forelesningsaktig, av og til litt klisjefylt («kvinnelig ynde» er det vondeste uttrykket). De holder seg ikke bare til Nikolas’ tid, men trekker linjer fremover og bakover. Det kan selvsagt bli litt mye, men etter hvert dannes det et større bilde, og det kan så leseren stige inn i. Etter hvert skjer det noe med de to reisende også. Skriften blir friere og også mer inderlig.
De bringer gammel og ny tid sammen, og det engasjerer.
Å reise er ofte forbundet med at man endres; dannelsesreise er et velkjent begrep. Mot slutten av boka forteller de to allerede dannede mennene at de har vært med på noe de har vanskelig for å sette ord på, men vi skjønner at turen har gjort noe med dem. Jeg mener noe skjer da de over Alpene dro. Slitet opp de harde kneikene beskrives med en flyt i språket det er en fryd å lese: «Vi undrer oss over tregrensas skiftende karakter, men klarer ikke holde på tankene. Pulsen slår hardere. Smerten brer seg i muskulaturen. Prolapsen begynner å røre på seg.» Og deretter er alt nesten bare nedoverbakke. Nå får vi skildringer av bygninger og landskap like fargerike som et valmueblomstrende jorde i Toscana. Selvsagt er de også innom byene her.
Det er et godt grep å skrive om egen sykkeltur. De klarer å åpne opp en fjern fortid, vise at alt handler om levd liv og derfor er noe det går an å relatere til. De bringer gammel og ny tid sammen, og det engasjerer. En forfatter gjør seg mer sårbar ved å skrive seg selv inn i teksten. Her slipper de taket i foreleserrollen og blir mer undrende. Eller slik forfatterne antar at pilegrimen fant helgener og relikvier, virker det som om de også har støtt på noe stort. Gjennom å skrive subjektivt kan leseren ta del i dette. Boka anbefales!
