En praktisk og bevisstgjørende bok om selvledelse, pakket inn i oppdatert teori og empiri.

Hvilke ledelsesformer som fenger, går i bølger. En av vår tids favoritter er selvledelse. En prøvende smak på ordet gir unektelig et hint av selfies, «hjemmekontor» og tidkrevende app-er som frister med effektivitet og grønne skoger. Men etter å ha lest boken, som professor i organisasjonspsykologi, Lars Glasø og Geir Thompson, som har en doktorgrad i ledelse, er redaktører for, forstår jeg at selvledelse verken er noe splitter nytt, eller en overfladisk vidunderkur. Heldigvis.

Fakta

Lars Glasø og Geir Thompson (red.)

Selvledelse: Teori, forskning og praksis

Gyldendal Akademisk, 2018

172 sider

Veil. pris: kr 399,-

Selvledelse ble betegnelsen på «et sett med atferdsstrategier og kognitive strategier for å påvirke seg selv» allerede i 1992. Boken redegjør grundig for disse strategiene, men først byr den på to kapitler som gir dem rammer.

Det nye årtusenet begynte allerede i 1991

Den første rammen kommer fra sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen i et nydelig kapittel, helt i hans skriveånd. Her males tiden ut i brede, men taktile penselstrøk. Det nye årtusenet begynte allerede i 1991, skriver han, med internett og mobiler, med globalisering, tidsklemmer og masseturisme, og ganske raskt var det oppmerksomhet som ble et knapphetsgode. Det neste kapittelet griper stafettpinnen fint, og drøfter hva vi mennesker gjør med oppmerksomheten. Gir vi den til barna våre, lærebøkene, fysisk fostring eller til jobben – og er vi fornøyde med den fordelingen? Slik bereder de grunn for det tredje kapittelet, som nettopp er gjennomgangen av strategiene i selvledelse.

Strategiene i selvledelse viser seg svært relevante

Strategiene i selvledelse viser seg svært relevante for måten dagens arbeidsliv er organisert på, der mange av oss har betydelig innflytelse på vår egen arbeidsdag. Å mestre en slik situasjon fordrer selvstendighet og godt redskap. Strategiene er verktøy som angår vår atferd, vår tenkning og hvordan vi motiverer oss selv. Det kan for eksempel være systematisk selvobservasjon av tidsbruk og egne arbeidsmetoder, formulering av selvvalgte, målbare mål, visualisering av positive resultater og positivt selvsnakk. Det kan også handle om å bli seg bevisst sine egne, dysfunksjonelle tankemønstre, og om å trene seg opp i å gi seg selv ulike former for belønning og tro på egen mestring.

Det påfølgende kapittelet handler om hvordan ledere kan hjelpe arbeidstakere til selvledelse, de som kan kalle seg «superledere». Det høres kanskje enkelt ut, men her dreier det seg om rimelig hardt og tidkrevende arbeid. Spørsmålet er om arbeidet funker?

Det femte kapittelet forsøker å vise og demonstrere at det i mange tilfeller har vist seg fruktbart, men at det ikke er «gitt at selvledelse er effektivt for alle og under alle arbeidsbetingelser». Det er en fin nyansering å ta med seg inn i de to siste kapitlene, som gir enda flere beskrivelser av konkrete øvelser i selvledelse, både i lederutvikling og i egen arbeidshverdag.

Jeg tror boken vil være til nytte for akademikere, forskere og andre som driver med selvstendige arbeider.

Boken er tenkt for studenter, lederprogrammer og rådgivere/ledelseskonsulenter, men jeg tror den også vil være til nytte og inspirasjon for akademikere, forskere og andre som driver med selvstendige arbeider. I kraft av å være lærebok kan den tidvis bli litt teknisk, men rådene, øvelsene og verktøyene den tilbyr, sammen med redegjørelsene for teorier og empirisk forskning, kan gi verdifull innsikt på landets hjemmekontor.

  • Les mer om ledelse:

Tidsriktig. Bortreist.