Av Kjetil Vikene
Publisert 19. april 2023 kl. 16:14
Stadig flere av bøkene som anmeldes i Forskerforum, har miljø og natur som eksplisitt tema eller implisitt beveggrunn. Bøker som viser hvordan klimakrisen kan medføre grunnleggende fornyelser av faglig orientering – både tematisk og teoretisk – er likevel mangelvare, og det er derfor med stor interesse jeg åpner Økokritisk håndbok.
Sissel Furuseth og Reinhard Hennig – professorer i nordisk litteratur ved henholdsvis Universitetet i Oslo og Universitetet i Agder – har begått en lettlest og redelig beskrivelse av en slik tematisk og teoretisk fornyelse innen litteraturvitenskapen spesielt, men også med et blikk på humaniora generelt.
Universitetsforlaget, 2023
224 sider
Veil. pris: kr 229
Økokritikk er i denne sammenheng på samme tid benevnelsen på et tematisk orientert forskningsobjekt («natur og miljø i litteraturen») og en serie teoretiske posisjoner («økokritikk») innrettet på denne tematikken. Furuseth og Hennig gir en lettfattelig oversikt over ulike teorier i det ennå begrensede fagfeltet.
Forfatterne skal få ekstra skryt siden boken fungerer som faghistorie i sanntid, som de selv sier det, med en destillert fremstilling av økokritikkens historie i Norge: Siden fagfeltet ennå er begrenset i omfang i Norge – og derav også mangler den innføringsboken forfatterne her gir oss – markerer forfatternes «vi» i teksten et vellykket og personlig utkikkspunkt, som tar oss med på både en relevant doktorgradsdisputas og inn i den nye læreplanen for norskfaget.
Men hva så med selve fagfeltet som beskrives? En kritikk er at forskningsfeltet altså i all hovedsak er naivt tematisk orientert. Det lille som handler om litterær form og estetisk tenkning, virker uferdig og egentlig ganske banalt (av typen: litteratur kan komme nærmere naturen ved «å strukturere teksten i henhold til naturlige rytmer, slik som dag og natt eller årstidene»).
Likevel fremstår økokritikkens største problem ikke i tematikken, men i at de ulike teoretiske posisjonene i vesentlig grad har karakter av gjenbruk av tidligere litteraturteoretiske rammeverk eller retninger. I bokens gjennomgang av økofeminisme, postkolonial økokritikk, dekonstruksjon og nymaterialistiske teoriposisjoner smaker det resirkulering av teorier – med et riktignok nytt tematisk fokus. I et miljøperspektiv er resirkulering bra, men på teoridanningens vegne fremstår det i all hovedsak lite nytenkende.
Et større problem er at konkrete litterære forelegg i all hovedsak leses teori-bekreftende – altså at en bestemt teoretisk posisjon søker bekreftelse for sitt eget ståsted. Dette blir kanskje ekstra tydelig i kapittelet om Knut Hamsuns Markens grøde, der flere økokritiske lesninger av romanen presenteres: Hver av lesningene har sin egen mer eller mindre eksplisitte teoretiske posisjon, og kapittelet gir oss dermed gode eksempler på de ulike posisjonenes lesemåter. Samtidig avslører kapittelet også hvordan de ulike lesningene i overraskende stor grad søker bekreftelse på sine teoretiske posisjoner. Teoriene fremstår dermed som lite fleksible – og i forlengelsen av dette lite selvkritiske.
Jeg vil understreke at denne kritikken ikke er en kritikk av boken: Den er både velskrevet og oversiktlig og representerer et verdifullt bidrag til avklaringen av et teoretisk felt samtidig som den gir et fint relieff av en spesifikk del av norsk litteraturforskning anno 2023.
Les også:
