Fra inadekvate eksplikasjoner til gode klargjøringer

Av Kjetil Vikene

Publisert 16. mai 2018

En bok som spriker fra forvanskede selvfølgeligheter til oppløftende case-studies.

Denne antologien, et norsk-dansk samarbeid mellom storbyuniversitetene i København og Oslo, diskuterer spørsmålet «Hva slags vitenskapelighet trenger profesjonsutøvere?» Antologiens 15 kapitler handler om de pedagogiske profesjoner – f.eks. i barnehagen, yrkesfagene og høyere lærerutdanningsinstitusjoner – og definerer dermed også målgruppen for boken. Her er det overføringsverdi til andre profesjoner (medisin, psykologi), men det er nok de med en interesse for fagligfilosofiske spørsmål rundt pedagogikk som har mest å hente.

Antologien stiller seg midt i debatten om  forskjellige vitenskapelige holdninger

Fakta

Christensen, Eikeland, Hellne-Halvorsen og Lindboe (red.)

Vitenskapelighet og kunnskapsforståelse i profesjonene.

Universitetsforlaget, 2018

336 sider

Veil. pris: kr 449

Kjernen i spørsmålet over er forskjellen mellom vitenskap og vitenskapelighet, der det siste mer er å forstå som en informert holdning og styrt praksis. Det gjennomgående svaret er at profesjonene trenger praksisnære refleksjoner over sitt virke, og at det er viktig å knytte tettere bånd mellom utøvere og forskere i feltet. I praksis (sic) betyr dette at mange av bidragene i boken utgjøres av selvrefleksiv forskning på egen virksomhet, utopiske (i betydningen «hva ville vært best») forslag til en vitenskapelig fundert forståelse av dannelse, dyd og kreativitet, og behovet for et utvidet og dynamisk fagfellesskap både på tvers av faggrenser og mellom forskere og praktikere. Underliggende i hele antologien er det også en legitimering av lavere krav til vitenskapelig stringens (forstått som et naturvitenskapelig ideal), men et desto større fokus på gjennomsiktighet, etikk og erfaring (forstått som et humanvitenskapelig ideal). Antologien stiller seg dermed midt i debatten om nødvendigheten av forskjellige vitenskapelige holdninger til forskjellige disipliner og kunnskapsobjekter, der de mest interessante bidragene kanskje er de som reflekterer rundt utdanning av lærere.

Den kompliserte oppbygningen av setningen står i veien for et ganske enkelt budskap

Bokens første kapitler diskuterer vitenskapsfilosofiske problemer om forholdet mellom teori, empiri og praksis, og skal gi et fundament for de overordnede føringene i boken for øvrig. Men her kommer boken skjevt ut: I et svært forvansket språk diskuteres selvfølgeligheter på en måte som gjør at jeg får følelsen av at språket i seg selv er brukt for å gi et skinn av høyt refleksjonsnivå: «For raskt å kunne gjøre det som er nødvendig eksplisitt i handling, må derfor mest mulig være analytisk og teoretisk tilgjengelig og eksplisert på forhånd eller samtidig, og man må forstå den konkrete situasjonen mest mulig adekvat. […] Hvis vi mangler adekvate begreper og ord, vil det som kan ekspliseres på stedet i handling være utilstrekkelig og inadekvat.» Med respekt å melde står den kompliserte oppbygningen av setningen her i veien for et ganske enkelt budskap: Vær forberedt. Andre steder virker teksten helt ugjennomtrengelig: «Dialektikken eller dialogen er et ontologisk uomgjengelig eksistensial og bærer av etiske og gnoseologiske standarder.» Det er også et problem når hermeneutiske sirkler forveksles med rene tautologier: «vitenskapelige prosedyrer [vil] kunne få praktisk verdi […] gjennom praktisk bruk av prosedyrer.» Best er boken hvis man leser den baklengs – og fokuserer nettopp på de tekstene som er praksisnære, som diskuterer konkrete handlingsrom og handlingsforslag informert av et begjær for vitenskapelighet – som overordnet vil si: informert og reflektert selvinnsikt i eget virke. Det er jo en «take home message» flere av oss kan legge seg på minne.

  • Les mer: