Kritikk | Bokanmeldelse
Hvis svaret er nei, sitter vi i den samme skrøpelige jolla, du og jeg.
Eriksen er til daglig minoritetsspråkrådgiver i Språkrådet, og har en doktorgrad i lingvistikk. Språklig mangfold samt forskjellene og likhetene mellom verdens språk er spesialfeltet hans. Ikke rart at det var ham Pax forlag henvendte seg til, da de ønsket seg en bok om de nye språkene som nå er å høre i Norge.
For det er de som Eriksen kaller «innvandrerspråkene», som er utgangspunktet for denne boka – språk snakket av minoriteter som de siste tiårene har kommet hit til landet: polsk, tamil, somali, arabisk, tyrkisk og så videre. Hensikten med boka er å gi oss med norsk som morsmål en større innsikt i de nye språkene som omgir oss.
Nå skal det sies at jeg tror boka hadde stått seg like godt uten dette fromme ønsket. Det hjelper neppe på min kommunikasjon med den polske maleren eller den somaliske hjelpepleieren at jeg nå vet mer om det polske språkets forkjærlighet for konsonanter, eller pronomensystemet i somali. Sånn sett skulle jeg gjerne lest noe om hva som er de ulike innvandrerspråkenes største utfordringer i møte med de norske språkene, og dermed hva de ulike minoritetene strever mest med når de skal lære seg norsk. Slik kunne kanskje vi som behersker norsk ganske greit, lettere ha kommet folk med andre morsmål i møte.
Men det må visst bli en annen bok.
For i denne boka skuer vi ut over landets grenser, først og fremst sørover og østover, og bakover i tid. Eriksen forteller om de ulike språkene med effektivitet og entusiasme, tegner opp familietrærne deres, peker på særegenheter, minner om ord fra fjerne strøk som har gått inn i vårt eget språk , og trekker paralleller, også til norsk. Hvert kapittel innledes med å gi en skisse av språkets historie, etterfulgt av en kjapp innføring i alfabet, grammatikk og uttale, før det hele avsluttes med en ørliten lommeparlør. «Jeg elsker deg», er blant uttrykkene du finner her. Eriksen skriver så ubesværet man bare kan om man virkelig behersker sitt eget stoff. Jeg håper bare han i neste omgang lager YouTube-videoer der han demonstrerer de ulike tonemene i for eksempel de østasiatiske språkene. Å lese om hvordan ord skal uttales, blir alltid litt halvveis.
Skal jeg velge ut én ting jeg kan briljere med i neste middagsselskap, må det være historien om utviklingen av et somalisk alfabet, som startet da Den somaliske republikken var på plass i 1960. Makan til omfattende prosess! Da hadde man altså på det tidspunktet endt opp med fire offisielle språk: italiensk, engelsk, arabisk og somali. En alfabetkomite ble satt ned og måtte snart jobbe seg gjennom 18 forslag til ulike skriftsystemer, sju av dem basert på eksisterende alfabeter og de elleve resterende på helt nye, hjemmelagde. Så bølget diskusjonen hit og dit i nesten et tiår, før man landet på et forslag basert på det latinske alfabetet. Årsak: Lettere tilgang til relevante skrivemaskiner og slikt da.
Og så kom borgerkrigen.
