Kritikk | Bokanmeldelse

Det er flust av nære og gledesfylte beskrivelser i oversiktsbok om norske planter

Språket Auestad bruker, gjør at detaljene, som jo er det vesentlige i botanikken, blir til noe å bli grepet av.

Nei, det er nok ikke helt sant, det som Nordahl Grieg en gang sa, at «botanikk er det verste blomster vet». Det vil si å bli kartlagt og systematisert og plassert i familier som det ikke alltid er helt åpenbart at en plante hører hjemme i.

Planteinndeling er nemlig ikke for amatører, i hvert fall ikke uten at de har en skikkelig innføringsbok for hånden, en slik som Inger Auestad nå har skrevet. Hun er førsteamanuensis i vegetasjonsøkologi ved Høgskolen på Vestlandet og er en sann plante- og blomsterelsker.

Hvem vil vel umiddelbart gjette at markjordbærplanten er i samme familie som humleblomst og marikåpe? Det er detaljene som avgjør dette, så også hos Auestad må plantene tåle å bli kartlagt. Foran i boka presenteres alle inndelingene, som art, slekt, familie og orden. Deretter får vi en oversikt over plantens anatomi – er det en enfrøbladet eller tofrøbladet plante vi har å gjøre med? Er bladene for eksempel i rosett, og er de hele, finnete eller lappet? Når det gjelder blomsterstand og frukter, er det ganske mye å velge mellom, men det som uansett er felles for alle plantene, er at de ifølge bokas åpningssetning er «mirakler på rot». Denne tanken får lov til å prege fremstillingen. Planter kan inndeles, men de blir ikke helt fanget inn av denne inndelingen. Det viser særlig språket Auestad benytter seg av.

Mesteparten av boka er beskrivelser av plantefamilier og plantene som faller innunder her, uten at det noensinne blir oppramsende eller tørt. Auestad skriver i presens, og det skaper en nærhet til vekstene, samt et driv. Det er som om det ikke går an beskrive en plante uten å gi uttrykk for hva den kan vekke i en. Å være vakker kan godt høre en plante til, og da må det nevnes. For eksempel er vårkål og fjellfiol begge «gledesspredere», geitramsen er «en fest av en plante,» mens hjertegraset er «betagende, med sine store topper av breie, hjerteformete småaks som duver på tynne strå». Språket Auestad bruker, gjør at detaljene, som jo er det vesentlige i botanikken, blir til noe å bli grepet av.

…det som uansett er felles for alle plantene, er at de ifølge bokas åpningssetning er «mirakler på rot».

Det å kartlegge betyr her at plantene blir sett, det er plantene som er det primære, og ikke inndelingene. Systemene er til nytte, men det er plantene som kom først, fordi de omgir oss, skaper glede, er uvurderlige. Om gressfamilien kan vi lese at den bidrar med «halvparten av verdens kaloriinntak».

All oppmerksomheten på detaljene gjør at man gjerne vil se selv, særlig når det er nærmest frivole tilstander vi får beskrevet. For eksempel kan kløverbladet godt ha en «munter klengetråd eller frekk liten brodd i tuppen». Eller vi leser om «svulmende arr», om «pollenknapper og arr som dingler fritt», eller bare at ting kan være «vulgært store». Nå er det mange illustrasjoner å kunne fordype seg i, vakkert utført av førstelektor Hege Gjerde Sviggum, som er botanisk illustratør.

Ja, boka er som en prydplante, men dessverre er det ikke alle plantene vi får en tegning av. Da må jeg google, eller jeg begynner å lengte mot vår og sommer. For jeg får lyst til å lære mer, og dermed er jeg i gang med det som ifølge boka er en viktig ingrediens for å kunne løse den naturkrisen vi står midt oppi, og som også vies plass: «Det du kjenner, blir du glad i, og det du er glad i, vil du ta vare på.»

• Les også:

Forskere foretrekker å studere pene blomster

Av Aasne Jordheim