Av Andreas Nilsen Ervik
Publisert 11. oktober 2021 kl. 14:42
Ikke overraskende starter Anne Spurklands Frisk nok! Håndbok i immunforsvar med «viruset som satte verden på hodet».
Og selv om befolkningen nærmer seg fullvaksinering, og pandemien forhåpentligvis snart ebber ut, skaper dette aktualitet og relevans. For sjelden har det fremstått så nødvendig for den generelle befolkningen å forstå hvordan immunforsvaret, dets virusbekjempelse og ikke minst hvordan vaksiner fungerer.
Immunforsvaret er paradoksalt. Det holder oss friske, men det er en «kroppsfunksjon som vi ikke merker før den strever med å lykkes», som gir opplevelsen av sykdom. Spurkland problematiserer den sedvanlige krigsmetaforikken brukt på systemet. Som alternativ til immunforsvaret tester hun meningsmulighetene i usårbarhetskappe, spionnettverk, våpenarsenal og demokrati. Fremstillingen av et forsvar kan nemlig friste en til å tro at immunforsvaret er noe som utelukkende bør styrkes. Det viktigste er balansegang, verken så svakt at man hyppig blir smittet, eller så kraftig at det angriper egen kropp og fører til autoimmunitet. Imellom disse ytterpunktene identifiserer Spurkland tilstanden hvor vi er friske nok.
Boken er skrevet som motvekt mot kvikkfiksende kvakksalveri. Utropstegnet i bokens tittel kan forstås som en insistering på at folk trenger et avslappet forhold til helse. Immunologen forklarer også den velkjente ferieforkjølelsen med for lite hvile: «jo mer stress folk har opplevd i forkant, jo lettere blir folk forkjølet etter smitte.» Boken gir også motstandsdyktighet mot vaksineskepsis, med argumenter mot forestillingen om at immunforsvaret blir bedre av å bryne seg mot det faktiske viruset snarere enn vaksine. Det blir derimot noe snusfornuftig over Spurklands råd om fiberrikt kosthold og begrensning av snopspising. Forutsigbart nok kan rådene for å bli frisk nok kokes ned til å følge de norske helsemyndighetene. Mer spenstig er det når nordboeres mangel på D-vitamin kobles til autoimmunitet, og et mulig ideal for soling er badevakter på californiske strender.
Boken mangler en hel del nyere forskning på dem forfatteren presenterer som vekselvis immunforsvarets erkefiende, bestevenn og alt imellom: bakteriene. Antibiotika påvirker nyttige mikrober, så «for en periode blir tarmfloraen mindre variert», påpekes det. Leseren får derimot ikke vite hvor lenge, og om mangfoldet gjenopprettes helt. Det står heller ingenting her som sammenligner stammesamfunns varierte tarmflora med den overutviklede verdens mikrobe-monokultur. Barns sandkasselek hvor skitt uunngåelig ender i munnen, fremholdes som immunologisk opptrening, men hvorvidt den voksne befolkningen kan ha nytte av noe tilsvarende, nevnes ikke. Når de immunfremmende egenskapene til et knippe matprodukter vurderes i boken, glimrer bakteriefermentering med sitt fravær.
Mye av forskningen på bakterier og helse er fortsatt så ny at mange uavklarte spørsmål gjenstår. Men Spurkland kunne bemerket nettopp dette. Hun gjør også dette i seksjonen om stress, hvor det nærmest er bortgjemt at tarmsystemet kan være vesentlig for det vi normalt anser som psykiske lidelser. Når ny kunnskap gjemmes bort eller utelates helt, risikerer håndboken å bli avleggs allerede innen koronapandemien er over.
Les også:
