Arabernes manglende antikvariske interesse
LUKK

DEBATT

Arabernes manglende antikvariske interesse

Av Gjert Vestrheim, førsteamanuensis, Universitetet i Bergen.

Publisert 16. november 2015 kl. 09:50

Det vitenskapelige kunnskapsstoffet finner vi både blant arabere og europeere, men den litterære kulturen fra antikken blir bare videreført blant europeerne, skriver Gjert Vestrheim.

arabernes-manglende-antikvariske-interesse


Gjert Vestrheim er førsteamanuensis i gresk ved Universitetet i Bergen.

Så vidt jeg kan se benekter ikke Amund Bjørsnøs noe sted mine påstander, nemlig at de greske tekstene fra antikken ble bevart av grekerne selv, at den antikke skjønnlitteraturen ikke ble oversatt til arabisk i middelalderen og at den heller ikke ble lest av araberne i original. Han gir heller ingen eksempler på det motsatte. Et tilsvar skulle slik sett ikke være nødvendig, men jeg vil likevel be om plass til noen kommentarer til alt det andre han skriver i sitt innlegg i Forskerforum 11. november.

De aller fleste utgivere av greske tekster har ingen bruk for arabisk.

LES OGSÅ: Araberne var ikke uten betydning for bevaringen av arven fra antikken.

Bjørsnøs åpner med å fastslå at «nesten hele den greske litteraturen som var tilgjengelig i senantikken, ble oversatt, kommentert og videreført på arabisk.» Han må da øyensynlig mene at skjønnlitteraturen ikke var tilgjengelig. Dette er merkelig, for blant grekerne var disse tekstene tilgjengelige hele tiden, det var derfor de kunne skrives av i nye kopier og bevares for ettertiden. Og siden araberne, som han selv skriver, erobret flere viktige greske kultursentre, burde det ikke være vanskelig å få tak i et eksemplar av for eksempel Homer eller Euripides. Hvis det virkelig gjaldt, kunne de nok også ha fått kjøpt noen eksemplarer fra bysantinsk territorium. Her var det en omfattende manuskriptproduksjon på 800-tallet, samtidig som den arabiske oversettelsesvirksomheten skjøt fart.

Hvorfor araberne ikke gjorde dette, samtidig som grekerne fortsatte å lese disse til dels svært så hedenske tekstene, er som Bjørsnøs selv påpeker et interessant spørsmål. Til dette temaet hører også spørsmålet om hvorfor muslimske arabere ikke ville lære seg gresk og latin (oversettelsene ble vanligvis utført av kristne, jøder og konvertitter). Når jeg viser til denne manglende interessen for gresk og latin, er det ikke for å avfeie spennende spørsmål, slik Bjørsnøs hevder. Tvert imot er dette en observasjon som reiser spennende spørsmål om kulturelle forskjeller, og så vidt jeg kan se bestrider Bjørsnøs heller ikke riktigheten av denne observasjonen.

I innledningen hevder Bjørsnøs at «den første renessansen for den klassiske greske litteraturen fant sted i Bagdad, under muslimsk styre, på arabisk – over tre hundre år før noe tilsvarende fant sted i Europa». I fortsettelsen nevner han likevel «den bysantinske renessansen på 800-tallet», som altså fant sted i Europa samtidig med «Bagdad-renessansen». Selvmotsigelsen er åpenbar. Man bør også være oppmerksom på følgende: Den bysantinske renessansen var, som den senere og mer berømte italienske renessansen, antikvarisk orientert. Man ville ta antikken til forbilde og derfor måtte man studere den. Det er denne antikvariske interessen vi ikke finner hos araberne, hverken på 800-tallet eller senere, og derfor gir renessansebegrepet lite mening her.

LES OGSÅ: Ikke araberne som bevarte helenismens tankegods.

Bjørsnøs ser heller ikke ut til å forstå at denne interessen fantes blant europeerne, når han vil «minne Vestrheim om at 'arven etter hellenismen' ikke var et tekstkorpus som skulle 'bevares' for ettertiden av rent antikvariske interesser, hverken i Bagdad eller i Padua og Firenze.» Jo, i Padua og Firenze, og i Konstantinopel, var denne arven også nettopp dette. Det vitenskapelige kunnskapsstoffet finner vi både blant arabere og europeere, men den litterære kulturen fra antikken blir bare videreført blant europeerne, og til denne litterære kulturen hørte også bevaringen av et tekstkorpus: Det var viktig å bevare den korrekte ordlyden i for eksempel Homers og Vergils dikt. Tekstenes form og nøyaktige ordlyd ble ansett for å ha en verdi i seg selv, slik den også blir i dag blant litterært interesserte mennesker.

Bjørsnøs vil også påminne meg om at «Thukydid, for eksempel, ikke ble lest i Europa før på slutten av 1300-tallet, og først ble godt kjent gjennom en latinsk oversettelse fra 1452.» Her mener han formodentlig Vest-Europa. Thukydid ble lest i Hellas gjennom hele middelalderen, på gresk, og den gang, som nå, lå Hellas i Europa.

«Arabisk er uunnværlig for etablering av kritiske utgaver av greske tekster», skriver Bjørsnøs. Her gjør han et unntak til regelen. I noen tilfeller kan gamle oversettelser, til syrisk, armensk eller arabisk, ha verdi for å rekonstruere usikre steder i den greske originalteksten eller for å velge mellom varianter i ulike manuskripter. I andre tilfeller (f.eks Bibelen) er den arabiske versjonen så sen at den er uten verdi som tekstvitne. I de fleste tilfeller finnes teksten uansett ikke i noen middelaldersk arabisk versjon, og det gjelder særlig de tekstene som i dag er mest lest. De aller fleste utgivere av greske tekster har derfor ingen bruk for arabisk.

Bjørsnøs påstår også at «arabiske oversettelser er som en hovedregel mange hundre år eldre enn de eldste bevarte greske håndskriftene.» Dette har jeg ikke hatt anledning til å sjekke i detalj, men det er i hvert fall ikke tilfelle for Aristoteles' vedkommende. De arabiske oversettelsene fra gresk begynner først etter år 750 og stammer i hovedsak fra 800- og 900-tallet. Våre eldste greske håndskrifter av Aristoteles er fra samme tid, og dette er normalsituasjonen både i gresk og latinsk tekstoverlevering: De eldste komplette manuskriptene er vanligvis fra denne tiden.

Jeg skrev et kort innlegg for å rette opp en utbredt misforståelse. Bjørsnøs har mye han vil si, ikke minst om meg og mine motiver, men han har ingen substansielle innvendinger. Fra min side er diskusjonen herved avsluttet.