Av Amund Bjørsnøs, doktorgradskandidat i klassisk arabisk
Publisert 20. november 2015 kl. 09:49
Amund Bjørsnøs, er doktorgradskandidat i klassisk arabisk ved Universitetet i Oslo.
Gjert Vestrheim åpner bryskt sitt debattbidrag i Forskerforum 16.11.2015 med å si at jeg «har ingen substansielle innvendinger» mot hans første innlegg, og han forfatter derfor selv et langt motinnlegg for å si at han ikke vil debattere. Friske debatter skjerper sinnet, selv når motdebattanten kverulerer.
Vestrheim oppgir tre enkeltforhold som han hevder er argumenter for sin hovedpåstand om at araberne ikke bevarte den greske arven. I sitt siste innlegg har han moderert seg litt og fremmer nå i stedet disse forhold som sine «påstander». To av dem faller på sin egen urimelighet: Araberne bevarte ikke den greske arven (1) fordi det finnes noen bøker de ikke oversatte og (2) fordi gresk skjønnlitteratur «ikke ble lest av araberne i original».
LES OGSÅ Gjert Vestrheims innlegg: Arabernes manglende antikvariske interesse.
Det tredje forhold som Vestrheim viser til er en reell påstand, selv om den ikke kan underbygge hans hovedpåstand. Han sier at «grekerne selv», altså det kristne Østromerriket med hovedstad i Konstantinopel, bevarte arven etter antikkens greske sivilisasjon. En slik oppfatning innebærer, så vidt jeg kan bedømme, at det var en levende interesse for klassisk gresk litteratur i Bysants.
Vi vet imidlertid at den tidlige bysantinske kristenheten ikke anså seg som arvtagere etter den klassiske tids «grekere» (hellenoi), et ord som for dem betød «hedninger». Selv om det ikke stemmer at den bysantinske keiser Justinian «stengte» akademiet i Athen i 529, som mange hevder, vet vi for eksempel fra historikeren Malalas at ett av påbudene i Justinians revisjon av romerretten var «å hverken undervise filosofi, bedrive astronomi eller spille terning» i det bysantinske rikets hovedsteder. Disse aktivitetene representerte tilfeldigvis nettopp «grekernes» undervisningsportefølje, og ikke lenge etter mistet alle slike «hedninger» jobben. Den bysantinske kultur gikk inn i sin såkalte «mørke tidsalder». På samme tid satt Boethius i fengsel i Pavia i Nord-Italia, anklaget for sammensvergelse med fienden, altså med den bysantinske keiser Justinians far, og skrev «Filosofiens trøst», før han ble henrettet i 524, i sin beste alder. Han kom aldri særlig langt med sitt livsprosjekt, som var en komplett oversettelse til latin av Aristoteles.
LES OGSÅ: Araberne var ikke uten betydning for bevaringen av arven fra antikken.
Selv om anekdoter kun kan illustrere, er det dog et anerkjent faktum at arven etter antikken på denne tiden hang i en tynn tråd. Hvor mye antikk litteratur som da gikk tapt, vites ikke. I Østromerriket var Sofokles’ 125 teaterstykker kanskje allerede før bysantinsk tid redusert til syv og et halvt. Det ligger i alle fall i sakens natur at minst syv og en halv Sofokles – det som er bevart av hans opus i dag – fantes bevart i ett eller annet bibliotek, ett eller annet sted. Kanskje i et kloster i Konstantinopel, kanskje under ørkensanden i Egypt? Er det denne tynne tråden man kaller «bevaring» av gresk arv?
Jeg gjentar for Vestrheim at håndskriftsituasjonen i senantikken er meget uklar. Han synes å tro at håndskrifter av alt mulig lett kunne kopieres og bevares og kjøpes i Bysants, ja, «blant grekerne var disse tekstene tilgjengelige hele tiden». Alle som har jobbet med denne perioden vet at dette var langt fra tilfelle. Det jeg har forsøkt å påpeke for Vestrheim er at hverken vitenskapelige avhandlinger eller skjønnlitterære verk blir kopiert kun for å bevares. De blir kopiert fordi noen ønsker å lese dem, er utdannet nok til å bestille dem og rike nok til å betale for dem. Jeg tror Vestrheim rett og slett ikke forstår dette. Enda mer uklar er situasjonen i senantikkens hovedsteder i Syria og Egypt. Den kan jeg etter beste evne ikke se at vi vet noe som helst om, men jeg modifiserer med glede min påstand om at «nesten alt tilgjengelig» ble oversatt til arabisk hvis det kan påvises at Sofokles var tilgjengelig for arabiske oversettere.
Den neste store hendelse i den antikke litteraturens historie var renessansen i Bagdad etter den islamske abbasiderevolusjonen i 750, noe som åpner for meget viktige historiske spørsmål om den plutselige bysantinske interessen for den hedenske arven mindre enn ett hundre år senere. Vestrheim synes å mene at den bysantinske renessansen på 800-tallet «fant sted i Europa samtidig» med renessansen for gresk litteratur i Bagdad, altså mener han at det er irrelevant for historiografien at den ene går forut for den andre. I stedet for en ripost mot dette viktige historiske forhold, hugger han et poeng ut av mitt debattinnlegg, hvor jeg bruker «Europa» som en kortform for kulturen etter Vestromerriket i middelalderen, idet han slår mynt på at Europa også er et geografisk begrep som innbefatter Konstantinopel. Touché.
Med få unntak, stammer de eldste greske håndskrifter fra 900-tallet. De fleste er mye yngre. Dette synes Vestrheim å være enig i. Men han fekter igjen nonchalant mot tid og sted når han skriver at «våre eldste greske håndskrifter av Aristoteles er fra samme tid» som de arabiske oversettelsene. Den første kjente arabiske oversettelsen av Aristoteles ble ikke utført på «samme tid», men – hvis man holder tungen rett i munnen nå – i 782. Denne var en oversettelse av den greske boken som ble utgitt for første gang i norsk forkledning i 2013 under navnet Toposlære. De mer erfarne oversetterne på 800-tallet reviderte eldre oversettelser, noe som førte til at de tidligste gikk tapt, også i dette tilfellet. Vi har bevart noen arabiske oversettelser fra 700-tallet, men de fleste er fra 800- og 900-tallet. Det tidligste bevarte greske håndskriftet i det aristoteliske korpus er datert til omkring 901, noe som forøvrig er uvanlig tidlig.
Om betydningen av arabisk for gresk tekstkritikk kan jeg bare konstatere at Vestrheim totalt ignorer forskningslitteraturen om dette viktige emnet. Ikke bare er de fleste arabiske oversettelsene mange hundre år eldre enn de bevarte greske håndskriftene, men de greske grunntekstene som lå til grunn for arabiske oversettelser representerer ofte en annen gresk håndskriftoverlevering enn den som er bevart.
Filologi og tekstkritikk handler også om å forstå litteraturen og håndskriftkulturen i sin helhet, og det er ingen tvil om at selv en leser eller utgiver av en gresk tekst som aldri ble oversatt til arabisk, også bør ha god kjennskap til arabisk språk og oversettelseshistorie. Arabisk er det tredje klassiske språket, for å si det sånn.
Det samme gjelder oversettelser fra arabisk til latin. At Aristoteles også ble oversatt fra gresk sier lite om den historiske bakgrunnen for 1100-tallsrenessansen, og ingenting om det faktum at oversettelser til latin av greske originaltekster i arabisk forkledning hadde en mye større innflytelse enn oversettelser av de samme tekstene direkte fra gresk. Dette kan kanskje virke like pussig som at «grekerne selv» kaller seg selv hedninger, men sånn er historien. Svært mye av den greske arven ble tolket gjennom den arabiske tradisjonen i latinske oversettelser i mange hundre år. Av en eller annen grunn er dette en historie enkelte ikke vil vite noe om.
