– At det går an å gjøre dette så pregløst! Temaet er jo saftig nok

– At det går an å gjøre dette så pregløst! Temaet er jo saftig nok

Av Aasne Jordheim

Publisert 6. oktober 2021

Boka "Kunsten å moralisere" er ofte banal og drukner leseren i "på den ene siden" og "på den andre siden", mener vår anmelder.

«Nå er du ikke noe snill!» Den unge kvinnen så strengt på datteren sin, og dyttet henne tilbake i vogna. Jeg sto et lite stykke unna, vi var på fotballkamp, men etter hvert fikk jeg bare med meg disse gjentatte sinte utbruddene.

Fakta
Espen Gamlund
Kunsten å moralisere
Dreyer, 2021
192 sider
Veil. pris: kr 349
Til slutt gikk jeg bort til dem, sa til moren at hun ikke burde si til jenta at hun ikke var snill. «Hun vil jo bare leke», sa jeg. Jeg blandet meg altså inn, bedrev moralisme, eller kom med moralsk kritikk – og hadde jeg nå egentlig rett til det?

Espen Gamlund, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, argumenterer i boka Kunsten å moralisere nettopp for vår «rett til innblanding i hva andre gjør». Selvsagt har vi ikke denne retten sånn uten videre, siden det jo er en kunst, men nå vil han lære bort denne kunsten til oss alle sammen. Han mener vi kan få et bedre samfunn på den måten, og det kan godt hende, særlig hvis alternativet er at vi ikke bryr oss overhodet. Men jeg er nok strengere enn ham på hvordan den moralske kritikken skal fremføres. Hendelsen ovenfor endte ikke særlig godt.

Annonse

Retten til å moralisere er avledet av retten til tankefrihet og ytringsfrihet, hevder Gamlund, uten å gå inn på all oppstandelsen som den siste er i stand til å generere. «Ytringsansvar» er et begrep som er blitt lansert, og noe lignende kan kanskje holde ivrige moralister i tømmene? Gamlund er en ivrig moralist, forstår jeg. Han sier ifra når han blir opprørt eller irritert nok, og han har derfor mang en gang fått kritikk tilbake. Problemet er at «moralisering over moralisme» blir et retorisk virkemiddel, sier han, «for å hindre videre diskusjon». Gamlund ønsker diskusjon, han vil ha opplysning og danning, og han ønsker seg et åpent samfunn der moralen ikke er en privatsak, men del av et fellesskap. Moralisme inngår her, men ikke i alle former. Derfor er målet hans med denne boka å klargjøre hva legitim moralisering er. Det innebærer punkter og kriterier og pro et contra – og at det dessverre ofte blir gørr kjedelig. Men heldigvis får vi også noen eksempler som liver det hele opp.

Ja, at det går an å gjøre dette så pregløst! Temaet er jo saftig nok, hvordan vi tillater oss selv å gripe inn i andres liv, mener å vite, mener å kunne. Men fremstillingen her blir ofte så banal, og med så langtekkelige redegjørelser som ikke kommer med en dråpe nytt (OK, noe er det jo). Hvem er dette for, lurer jeg på, hvem er det som for eksempel trenger en lang klargjøring av at Greta Thunberg ikke er en hykler selv om hun er blitt observert med en plastflaske? Forfatteren skal liksom gjennom alt, drøfte hver minste detalj, selv om den likevel skal avvises.

Det er klart det må drøftelser og kriterier til, men forfatteren drukner leseren i på den ene siden og på den andre siden. Han konstruerer konflikter, og mister de interessante poengene av syne slik. Ofte slipper han ikke leseren til; han låser fast et bilde, sier indirekte at det som ikke er a, derfor er b. Men det er jo ikke nødvendigvis det, det finnes andre innfallsvinkler. «Vi mennesker liker ikke at andre forteller oss hva vi skal eller ikke skal gjøre», sier Gamlund innledningsvis, og dette er nettopp moralismesakens kjerne. Men setningen er gyldig for populærformidling av moralfilosofi også. Hvem liker å bli presentert et stoff som ikke strekker seg mot deg og tror på deg?

Nå er det samtidig noe veldig sympatisk med dette prosjektet. Åpenheten forfatteren ønsker seg, viser et inkluderende syn. Det at han sier ifra så friskt, og ofte også modig, er jo en måte å ta det andre mennesket på alvor på. Det er en praktisering av likeverd, med et utgangspunkt som sier at alle kan. Men hvem har sagt at man alltid må si ifra på en direkte måte? Hvis hovedpoenget er å få frem et budskap og kanskje så et frø, så hvorfor ikke synge, sjarmere eller ablegøye frem budskapet? Hvorfor ikke sette seg selv mer i spill?

Gamlund står med barnevogn i heiskø sammen med folk han deler inn i verdige og uverdige heisbrukere. De uverdige vil han lære opp, og sier ifra med høy stemme, slik jeg også ville lære opp den unge moren. Ifølge bokas krav til den gode moralist, et sett med forskjellige dyder, faller ikke handlingen min fullstendig utenfor, men jeg feilet i det jeg anser som det viktigste kravet, nemlig evnen til å tilpasse kritikken til mottakeren: «Det krever en følsomhet og innlevelse i andres situasjon.» Det kravet der gjør vel at man aldri kan pukke på sin rett, alltid må stille seg i øyehøyde med dem man snakker til. Folk må få rom til å ta imot. Gamlund sier lite om dette, og det er synd. Det er her vi virkelig blir utfordret, tenker jeg. På fotballbanen endte det med at moren marsjerte sint vekk, mens hun ropte ordet «hore» (!) til meg. Jenta så på med store øyne. Hun satt stille i vogna da.

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.