Det er egentlig en god nyhet når studentene ikke blir ferdige på normert tid.

En solrik sensommerdag i 1994 troppet jeg opp som utvekslingsstudent ved et norsk universitet. En helt vidunderlig tid ventet på meg. Likevel måtte jeg fort konkludere at jeg aldri kunne ha studert der. Forgjeves søkte jeg etter den intellektuelle friheten jeg hadde vært vant til fra Sveits.

Lorenz Khazaleh er sosialantropolog og tysklærer

Jeg måtte tenke på dette da jeg leste kronikken til professorene Torbjørn L. Knutsen og Bernt Hagtvet om «intellektuelt late studenter» samt debatten som fulgte. For 24 år siden stusset jeg også over studentene.

Hvorfor må alle studenter lese det samme? Hvorfor dette formynderiet?

Det første jeg stusset over, var disse pensumlistene – en lang oppramsing av bøker og artikler som studentene må lese (og kjøpe for dyre penger). Hvorfor, lurte jeg på, må alle studenter lese det samme? Hvorfor dette formynderiet? Hvorfor denne ensrettingen? Hvor er det blitt av friheten (og ansvaret) til å gå på oppdagelsesferd på egen hånd? Er det ikke det universitetet burde handle om? Om å utvikle evnen til å lære og tenke selvstendig og kritisk? Jeg følte meg umyndiggjort, satt tilbake til videregående skole.

Det andre jeg stusset over, var en konsekvens av pensumlistene: eksamensmanien. Meningen med å gå på universitet er åpenbart å bestå eksamen. Når studentene ikke satt i en forelesning, så satt de i lesesalen, bøyd over bøkene foreleseren hadde valgt ut, dag inn og dag ut. Noe annet hadde de ikke tid til. Listene var for lange. Når en engasjert litteraturprofessor våget å diskutere en aktuell faglig relevant forestilling, så meldte studentene seg i protest. «Er dette relevant for eksamen? Hvis ikke, skal vi ikke bruke tid på det.»

Så det første jeg ville gjort for å bekjempe intellektuell latskap, er å avskaffe pensumlistene ­­– og kanskje de fleste eksamener i samme slengen.

Noe av det mest inspirerende i min studietid har vært å besøke kjelleren i Universitetsbiblioteket, vandre langs bokhyllene og la meg overraske over hvilke bøker som denne gangen kom til å ende opp i bagen min. Eller å oppsøke kurs i andre fag bare for interessens skyld.

Vi hadde god tid til å gjøre sånne ting den gang. Før Bologna-prosessen veltet over kontinentet klarte vi oss helt fint uten pensumlister, eksamen og den byråkratiske konstruksjonen «normert tid».

Den eneste listen vi fikk, var listen over mulige temaer vi skulle holde innledninger om. Istedenfor eksamen skrev vi seminaroppgaver som vi presenterte i plenum. Litteraturen fant vi fram på egen hånd (selv om vi fikk noen tips). For presentasjonene mine kunne jeg uten problemer velge kilder på norsk som ingen av professorene i Sveits var i stand til å lese.

Ideene fra slow food-bevegelsen har begynt å spre seg også i akademia.

Det tredje jeg ville gjort, er å fremme idealet om Det sakte universitetet («Slow University»). Ideene fra slow food-bevegelsen har begynt å spre seg også i akademia. Flere og flere konferanser blir arrangert, og i fjor fikk Maggie Berg and Barbara Seeber mye oppmerksomhet for selvhjelpsboka The Slow Professor: Challenging the Culture of Speed in the Academy. Et universitet er nemlig ingen fabrikk som produserer standardiserte varer på et samlebånd. Med kunnskap forholder det seg som med god vin og god mat. Kunnskap tar tid til å modnes – og er avhengig av gode vekstvilkår.

Det er egentlig en god nyhet når studentene ikke blir ferdige på normert tid. Selv har jeg brukt hele ti år før jeg ble ferdig, og er stolt av det. Friheten i det gamle systemet ga oss unike muligheter som dagens studenter ikke har.

Så hva med en ny slogan: «Universitetet i Oslo. Det sakte universitetet.»

  • Les mer:

– Universitetet har et gedigent problem!