Av Kjetil Vikene
Publisert 8. februar 2024 kl. 12:55
Lykkebiologen Bjørn Grinde, pensjonert seniorforsker ved Område for psykisk og fysisk helse på Folkehelseinstituttet, har som ambisjon med denne boken å gi innspill til en komplett mentalitetsendring i vårt forhold til sex – intet mindre!
Boken starter med følgende påstand: «Sex er knyttet til solide doser skam og blir lett sett på som syndig.» Forfatteren har en intensjon om å underbygge ideen om at sex også er pur nytelse og en nesten utømmelig kilde til livsbejaende glede, og at folk «som ikke høster fra disse gledene, går glipp av mye».
Vega forlag, 2023
314 sider
Veil. pris: kr 349
Forfatteren har en lang og omfattende karriere bak seg, med en eklektisk fagbakgrunn som dekker blant annet psykologi og antropologi – men med sin største faglige tyngde i biologen. Men selv om Grinde er en tidvis god og underholdende formidler av biologisk grunnkunnskap, blir det etter hvert stadig vanskeligere å overse bokens svakheter, spesielt når det gjelder de andre vitenskapene.
I starten av boken er det interessant å lese fremstillingen av Grindes høyst særegne modell, som kombinerer en sterkt forenklet forståelse av hjernefunksjon med filosofisk psykologi, og nye begreper som kjærlighets- og humørmoduler. På samme måte vil nok en del lesere også la seg underholde av hans insistering på å skape sitt eget begrepsapparat, ofte gjennom en slags vitenskapeliggjøring av hverdagslige ord, der for eksempel ordet «skakkjørt» er et av de viktigste. Grinde bruker dette ordet for å beskrive hvordan det moderne mennesket står i et «misforhold» til et mer naturlig – i betydningen biologisk og psykologisk – forhold til seksuell utfoldelse, og legger skylden delvis på religiøs moral og delvis på krav fra det moderne storsamfunnet. Dette er det jo ikke så vanskelig å være enig i, og et stykke på vei er jeg positiv til den litt lekende stilen til forfatteren. Det finnes også en rekke gode og lett utfordrende perspektiver på alt fra pornografi til metoo i boken.
Etter hvert blir imidlertid Grindes sterkt forenklende forklaringer, i kombinasjon med idiosynkratiske ny-ord, ganske problematiske. Selv i kontekst fremstår det etter mitt syn ganske uforsvarlig å skrive at «mye aktivitet i ‘selvhevdelses-gener’ gir autisme, for lite av disse eller for mye ‘samhandlings-gener’ gir schizofreni». At en av forfatterens hovedkilder – som forfatteren «fortsatt anser som en av de beste bøkene om sex noensinne» (Patterns of Sexual Behaviour av Ford og Beach), er mer enn 70 år gammel, er ikke i seg selv et problem, siden god kunnskap ikke går ut på dato.
Forfatterens egen katalog over kulturantropologiske alternativer til våre dagers seksualmoral er også frisk lesning – med eksempelet med en mor som suger sin sønns penis, som både innledende og avsluttende kroneksempel i boken. Når jeg er kritisk til denne tråden i Grindes bok, er det ikke på grunn av noe moralsk anstøt over eksemplene han løfter frem, for diskusjoner om kulturell og historisk relativisme i moralske spørsmål syns jeg alltid er interessant. Men: Det er problematisk når Grinde bruker, om ikke anekdotiske, så i hvert fall partikulære, antropologiske unntak som grunnlag for å snakke om hvordan vi kanskje egentlig burde innrettet vårt samfunn. Spesielt siden kjernepunktet i hans argumentasjon er: «Antagelig var situasjonen bedre i steinalderen» (min kursiv). Dessuten fremstår noen av forfatterens spekulasjoner – om enn underholdende – vel spekulative, som for eksempel at store, fristende kvinnebryster på tobente er en evolusjonær erstatning for firbentes struttende rumper.
Boken blir underveis stadig mer fragmentert i sin skriveform og fremstår mer som en løs katalogisering av forfatterens vidtrekkende interessefelt. Det inntrykket forsterkes av den som oftest helt vilkårlige bruken av forfatterens egne fotografier. Bildene er nok ment som delvis humoristiske innslag, men samlet sett tilfører de ikke teksten noe.
Jeg strever dermed med å finne noen egentlig konstruksjon av en argumentasjonsrekke i boken: Avstanden mellom de underholdende skildringene av dyreverdenens mangfoldige former for sex og bokens avsluttende og svært konkrete innspill til en ny seksuell verdensorden er rett og slett for stor. Og selv om forfatteren skal berømmes når han i bokens avslutning tar en nesten Michel Houellebecqsk holdning til selvutlevering av sine egne erfaringer fra en økolandsby med «polyamori som livsanskuelse», er hans oppskrift for et lykkeligere samfunn ikke akkurat revolusjonær («hjelpe folk å unngå negative følelser knyttet til sex, inkludert de som er relatert til kroppspress»). Provokasjonene han legger opp til («forandre reglene for minstealder knyttet til sex»), er også, når alt kommer til alt, ganske tannløse.
