Av Kjetil Vikene
Publisert 11. oktober 2016 kl. 15:21
Mennesket er i mange sammenligninger bakteriene underlegne. Vi er i undertall (sett tretti nuller bak et totall, så nærmer du deg), vi har hatt en knapp eksistens (bakteriene har vært her siden planetens fødsel), og vi lever på bakterienes nåde (de gjorde jorden beboelig for både dyr og planter). I tillegg truer de nå med å ta knekken på oss ved å bli stadig mer resistente mot antibiotika («mot-liv») – et av våpnene vi har rustet oss med i krigen. På den annen side: De utgjør livsbalansen i vår verden, i vår kropp, og gir oss fine og ofte illeluktende oster.
Lönn-Stensrud har en doktorgrad i mikrobiologi, og er ansatt ved realfagsbiblioteket ved UiO. Hun har satt seg fore å skrive «en historie om hvordan jeg ser på bakterier, og hva jeg syns er mest spennende med dem». Det har blitt en bok som er faglig solid, ispedd
Skal jeg være kritisk, må det være til det første kapitlet – som er veldig fagtungt og tørt sammenlignet med resten av boken. Jeg forstår at det er nødvendig med en solid forankring av bokens objekt, og er i likhet med bokens redaktør villig til å la det passere, men her er også spriket mellom den personlige introduksjonen og innholdet størst. I resten av boken røper underoverskrifter som «Kjøttetende livsnyter», «Treningsleir for bakterier», «En rapende ku» og «Massemordere eller skarpskyttere» en særlig sans for det gode eksempelets makt, og dette gjør at boken skiller seg fra den klassiske læreboken: Det er noe veldig håndfast over det som fortelles og formidles, noe som gjør at teksten er både lett å lese og lett å forstå.
Her gir også de introduserende anekdotene fra forfatterens livserfaringer en personlig forankring som gjør boken mer virkelig, om jeg kan si det sånn: Det å uvitende bade i en sjø av bakterier en barndomssommer, ingeniører som trenger opplæring i bakterienes tilpasningsdyktighet, nødvendigheten av å utsette seg for ost og vin, frykten for egne barns liv i en verden av antibiotika-resistente bakterier. Og virkelig er det: I siste kapittel kommer en urovekkende påminnelse om resistens, med flere detaljer om internasjonale forhold som er egnet til å gi leseren dårlige netter: «Den stille pandemien» er over oss, og «katastrofen lurer om hjørnet», skriver forfatteren, og kommer med en tydelig oppfordring til å tenke oss om neste gang antibiotika virker som det enkleste alternativet. Og et enkelt råd: «En god håndvask med vanlig såpe, etterfulgt av å gni seg skikkelig tørr med håndkle» er den «absolutt beste måten holde seg frisk på».