Av Julia Loge
Publisert 6. september 2018 kl. 09:34
Mange flere studenter, med mye mer variert bakgrunn, nye teknologiske muligheter, muligheter til å få forskningsmidler fra mange ulike kilder, og kravene om et grønt skifte og bærekraft. For professor Peter Maassen står samfunnsutfordringene i kø for universiteter og høyskoler. Men slik han ser det, får ikke universitetene muligheter til å finne sine egne løsninger på dette, så lenge de er underlagt staten og et lovverk som krever at alle følger samme mal.
– Det er veldig uheldig, sier Maassen til Forskerforum.
I nesten 20 år har han forsket på styring av høyere utdanningsinstitusjoner, og han har sett land etter land i Europa bryte med tradisjonen der universitetene eies av staten. Han skulle ønske debatten i Norge tok opp flere av dagens problemer.
Siden regjeringserklæringen ble lagt fram i januar, har ett punkt høstet mye kritikk fra både forskere og politikere. Regjeringen ville se på alternative tilknytningsformer mellom staten og universitetene for å øke selvstyret til institusjonene. Særlig ordet «foretaksmodell» fikk mye oppmerksomhet, og har møtt mye kritikk.
– Frykten som har kommet opp i debatten i Norge, som skolepenger og markedsorientering, den frykten tror jeg er uten grunn, konstaterer Maassen.
I de landene der universitetene er blitt løsrevet fra staten, har staten likevel beholdt styringen over de overordnede rammene, som den statlige finansieringen og personalpolitikk, og det er fortsatt staten som bestemmer om det skal være skolepenger, og setter nivået. Unntaket er noen universiteter som selv får bestemme om og hvor mye skolepenger de vil ta for studenter som kommer fra land utenfor EU.
Maassen skrev en av bakgrunnsrapportene til Ryssdal-utvalget, der flertallet i 2003 gikk inn for å skille universitetene ut fra staten. Han sier at den norske debatten om foretaksmodell og tilknytningsform har vært veldig svart-hvitt, og at han kjenner igjen mange av synspunktene som har kommet fram det siste halvåret fra debatten rundt Ryssdal-utvalget.
Hans Petter Graver, som har stått i bresjen for kampanjen «Nei til foretaksmodellen», synes ikke det er forunderlig at argumentene virker kjente.
– Dette har vært diskutert i mange år, det er derfor jeg mener at det ikke er noe poeng med en utredning av dette nå. Vi kjenner alle argumentene fra mange års omorganisering av offentlig sektor i Norge, sier Graver, som er professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO).
Et av de aller første landene til å skille ut universitetene, var Maassens hjemland, Nederland. Siden 1993 har de nederlandske universitetene vært selveiende, men ikke private.
– De er offentlige organisasjoner, men med mer frihet til å lage særavtaler med fagforeningene, inngå partnerskap med næringslivet og organisere undervisning og forskning selv. De eier også sine egne bygninger, slik at de kan ta opp lån, forklarer Maassen.
Nederland fikk snart følge. I Sverige stanset debatten om utskilling opp, mens finske universiteter fikk velge om de ville være private stiftelser eller selveiende, offentlige organisasjoner. Danske universiteter er selvstendige, statlige organisasjoner, men med eksterne flertall i styrene. I Danmark gikk endringene i ledelse litt vel langt, innrømmer Maassen, men han anbefaler likevel at arbeidsgruppen i Kunnskapsdepartementet vender blikket utover.
– Jeg er mer skremt enn spent, sier Hans Petter Graver om det som kommer i regjeringens mulighetsstudie.
Jusprofessor Graver har jobbet med tilknytningsformer i staten i Norge i en årrekke, og mener at det er en vel så viktig kilde til informasjon som å sammenligne med universiteter i andre forvaltningskulturer. Mange store aktører har blitt skilt ut fra staten i Norge, som Posten, energiselskaper og Telenor.
– Poenget der er å gi dem bedre mulighet til å tilpasse seg markedsmessige betingelser, enten det eksisterer eller man skaper markedsinsentiver.
Dermed er han også uenig med Maassens påstand om ubegrunnet frykt for markedstilpasning.
En av de tingene som hindrer norske universiteter og høyskoler fra å finne de beste løsningene, ifølge Maassen, er universitets- og høyskoleloven. Den er formet slik at alle institusjonene må følge de samme prinsippene. Maassen satt i høyskolestyret da høyskolene i Oslo og Akershus slo seg sammen, og styret jobbet med ulike modeller for hvordan de kunne organisere seg internt. Men til slutt måtte de gjøre som loven krevde, og samle fag til institutter og institutter til fakulteter.
Slik er det ikke i Nederland, forteller han. Der kan de organisere seg slik de finner det mest hensiktsmessig. Mange har dermed valgt å dele undervisningen tydelig mellom lavere og høyere grad og skille ut forskning i separate institutter.
Maassen argumenter med at universitetene i dag har for små muligheter til å finne egne løsninger som møter samfunnets behov, enten det er for videreutdanning, spesialisert undervisning for forskertalenter eller forskning med ulike finansieringskilder.
– Én felles løsning for alle og en homogen støttestruktur gjør det vanskelig å forholde seg til behovene for mer fleksibilitet, sier Maassen.
Graver møter dette argumentet med at det kan endres innenfor dagens system.
– Vi har hatt en felles lov for universiteter og høyskoler, som kanskje binder dem opp for mye. Det handler ikke om tilknytningsform, men om at man skal ha et felles rammeverk uavhengig av roller og tradisjoner, sier han.
Han får støtte fra Kristin Ran Choi Hinna i Forskerforbundets hovedstyre og tidligere tillitsvalgt ved Høgskulen på Vestlandet. Institutter som strekker seg over flere campuser, med sju timers reisevei fra sør til nord, er en utfordring, men en annen tilknytning til staten hadde ikke løst det, mener hun.
– Jeg tror ikke vi hadde fått en annen løsning enn den vi har nå, sier hun.
En av tingene Maassen trekker fram som positivt med det norske systemet, og som har blitt endret til det verre i mange europeiske land, er den relativt store friheten de ansatte har til å styre tiden sin selv.
– Kontrollen med bruk av tid er sterk i noen av landene der man har endret tilknytningsform, sier Maassen og viser til at det mange steder er større press på å oppnå prestasjoner, for eksempel målt i antall publikasjoner i året.
– Å være en del av staten er ikke alltid positivt. Utviklingen i land som Sveits, Nederland, Danmark og Finland viser at alternative tilknytningsformer gir universitetene mer handlingsrom, men uten at det fører til skolepenger eller økt konkurranse mellom institusjonene.
Likevel ser Maassen at det finnes skrekkscenarier i utlandet man bør styre unna. Ett av disse er den britiske situasjonen, der næringslivet har blitt et for stort ideal, med sterk ledelse og høyt prestasjonspress. Dermed har det blitt mulig å sparke instituttledere som ikke møter kravene til forskningsinntekter. Samtidig har lederlønningene steget.
– USA, Storbritannia og Australia er ikke attraktive forbilder, men vi må ha en endring og vi må kunne drøfte hvordan vi kan få en bedre tilknytningsform også i Norge, understreker Maassen.
