Av Ragnhild Fjellro
Publisert 2. november 2015 kl. 13:39
Kultursosiologi handler om «sosiologiske studier av meningsdimensjonene ved det sosiale liv». Smak litt på den setningen. Hva tror du den betyr? Hva er meningsdimensjoner ved sosiale liv?
Det er redaktør Håkon Larsen, som er postdoktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo (UiO), som refererer til denne allmenne definisjon i sitt innledningskapittel. Videre poengterer han at det likevel er ulike oppfatninger av hvordan samfunnets kultur best kan studeres. Men det er her denne boka kan bistå. Den har som intensjon å «vise frem mangfoldet i temaer og perspektiver som forener den framtidige kultursosiologien», og være et argument for at kultursosiologien representerer et sentralt perspektiv i sosiologien som sådan. Klarer denne antologien – med sine tre deler, sine 17 kapitler og sine tjue bidragsytere – å gjøre det? Det korte svaret er: Stort sett, men med overraskende mangler.
Boka er bygd opp med en systematisk og ordinær dramaturgi, i akademisk forstand. Den starter med en teoretisk og metodisk innføring. Etter en utgreiing av hva kultursosiologi er, følger et faghistorisk kapittel som blant annet viser hvordan kritikk har ført til at kulturdimensjonen stadig har erobret større plass i sosiologiske analyser. Så kommer et svært godt kapittel om hvordan kultursosiologien kan bidra i analysen av sosial distinksjon, det vil si den symbolske avstanden som eksisterer mellom ulike samfunnslag, før første del avsluttes med en mer personlig fortelling (på svensk) om en «kultursosiologs tilblivelse», så å si. Dette er også svært godt skrevet.
Del to er den mest omfattende delen av boka. Her presenteres en fin bredde av temaer som populærkultur og TV-serier, kunst, lek, religion som kultur, kjønn, sykdom, medier, miljø og kulturpolitikk, for å by på noen stikkord. Flere av temaene kobler seg opp mot andre former for sosiologi, for eksempel religions-, kunst-, miljø- og mediesosiologi, og kapitlene bærer preg av å være historiske og faglige innføringer med den samme ordinære oppbyggingen som boka som helhet har.
Denne formen brytes noe i bokas tredje del, der utgangspunktet for de tre kapitlene er de ulike forskningsobjektene. Det første handler om det kollektive tolkningsarbeidet det norske folk startet i kjølvannet av 22. juli, forstått som et kulturelt traume. Det er et godt kapittel! Det andre handler om hvordan man kan forstå publikumskulturer i skiskyting og fotball, og det siste kapittelet handler om matkultur og innføring, forvaltning og bruk av merkeordninger for matprodukter.
Både tematikken og flere av perspektivene i boka er høyst aktuelle og relevante, men boka er gjennomgående ganske tørr. Et noe tydeligere fortellergrep, med en noe dristigere dramaturgi både for boka som helhet og i enkelte kapitler, kunne løftet fagformidlingen og gjort tekstene mer engasjerende og pedagogiske.
Mer urovekkende er det at en bok som tar sikte på å si noe om «meningsdimensjonene ved det sosiale liv», ikke selv utjevner strukturelle ulikheter i større grad. I boka er åtti prosent av bidragsyterne menn. Det er særdeles svakt. Særlig når statistikken viser at rundt sytti prosent av sosiologistudentene ved UiO er kvinner. Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning viser dessuten at langt flere kvinner enn menn har disputert i humaniora og samfunnsvitenskap de siste årene. Kan forklaringen på ubalansen være at boka vil speile kjønnssammensetningen blant professorene? Nei, professorfordelingen i humanvitenskapene ligger på litt over tretti prosent kvinner. Men kanskje er det flere menn på sosiologi? En kjapp opptelling basert på oversikten over tilsatte i vitenskapelige stillinger ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO viser at der jobber det førti prosent kvinner og seksti prosent menn. Nå kan det være at det ikke finnes kvinnelige fagpersoner i de delene av kultursosiologien boka vil dekke, men kan den da forsvare intensjonen om å «vise frem mangfoldet i temaer og perspektiver som forener den framtidige kultursosiologien»?
Hvis kvinner systematisk utestenges fra utgivelser som dette, er det alvorlig for likestillingen i akademia. Det er også alvorlig for den faglige utviklingen, den faglige troverdigheten og de faglige perspektivene i kultursosiologien. Porten til gutteklubben har stått på gløtt altfor lenge. Det er på høy tid å slå den helt åpen, og det er på høy tid for kvinnelige fagpersoner å tråkke ufortrødent inn.
