Da flere tusen Agder-kvinner flyttet til USA

Av Ragnhild Fjellro

Publisert 5. november 2018

Originale nærstudier av unge, norske kvinners kroppslige erfaringer av å emigrere til New York.

Fra 1946 til 1965 emigrerte 9397 nordmenn til Amerika fra Agder-fylkene, enda befolkningen der bare var på 183 200 innbyggere. Nesten halvparten av disse var unge, ugifte kvinner. 

Fakta

Siv Ringdal

På høye hæler i Amerika. Unge Agder-kvinner i etterkrigsårenes New York

Pax forlag, 2018

397 sider

Veil. pris: kr 369

Siv Ringdal, etnolog og førstekonservator ved Norsk Folkemuseum, intervjuet 21 av dem i sitt doktorarbeid i kulturhistorie, som sto ferdig i 2016. Nå er avhandlingen blitt en lettfattelig bokversjon, tilgjengelig for allmennheten. Den tilbyr en detaljrik og original del av norsk (og amerikansk) etterkrigshistorie, der ledetrådene er kvinnekropp, konsum, emigrasjon, segregasjon og integrasjon.

Boka byr på et omfattende kildemateriale fra gamle aviser, fotografier, gjenstander og andre historiske dokumenter, som gir rike illustrasjoner gjennom bokas innledende forord og 13 kapitler. Forskeren besvarer hva møtet med Amerika innebar for de unge kvinnene som reiste, og hvordan de lærte seg å mestre den nye hverdagen.

De første kapitlene handler om kvinnenes møte med det amerikanske arbeidslivet. Her fortelles det blant annet om å lære seg nye matkulturer (som koscher-mat), husarbeid med moderne husholdningsmaskiner, og hvordan relasjonene til arbeidsgiverne både kunne være faderlige, moderlige eller mer som søskenrelasjoner.

  • Les flere bokanmeldelser her

Så følger en bolk om kvinnenes møte med et forbrukersamfunn som skilte seg fra den norske knappheten. Kvinnene var vant til hjemmesydde klær i ull og bomull. I Amerika ventet taft og tyll, nylon og plast. De erfarte også helt nye krav til personlig hygiene. Det var ikke lenger ett bad i uken og hjemmelagde bind, men daglig dusj, deodoranter, kosmetikk, barbering av underarmer og legger, engangsbind og Tampax. Dessuten fikk undertøyet en langt mer sentral plass. Smale midjer var in, og moteindustrien produserte ulike former for tøy som kunne holde inn, og presse ut, kvinnekroppene, så de lignet mest mulig på idealet.

Bokas siste del tar opp måten kvinnene tolket sin nye virkelighet på. De fleste av dem kom fra en sørlandsk bedehuskultur, og skulle nå integreres i andre forventninger til hvit kvinnelighet, i et frihetselskende New York. Her fortelles det om missekåringer, om det naturlig vakre, om hvit feminitet og om amerikanske idoler i film- og moteindustrien. Agder-kvinnene måtte finne sine måter å balansere mellom amerikanske forventninger og rollemodeller, og det som var ansett som synd i en pietistisk oppdragelse – som kino, dans og leppestift. Siste kapittel forteller kort om dem som ble igjen, og dem som vendte hjem.

Boka er svært lettlest. Den kan tidvis være noe springende og gjentagende, men den har et fengende språk og et beundringsverdig, empirisk materiale. Nettopp derfor er etnologens prosjekt så originalt, fordi hun viser så godt hvordan bestemte detaljer i intervjuene, bildene, avisutklippene og gjenstandene forteller om amerikansk og norsk etterkrigshistorie – sett gjennom de unge kvinnenes blikk alene. Det er en absolutt styrke, fordi vi så altfor sjelden får høre disse historiene i et slikt detaljrikt monn. Slik representerer boka et frigjøringsprosjekt som strekker seg langt utover den alminnelige etterkrigshistorien.

Les også: