Dagen som aldri blir borte

Av Ragnhild Fjellro

Publisert 6. desember 2019

En sterk og usentimental kunnskapsformidling om erfaringene fra krisebearbeidingen etter 22. juli 2011.

«Hvor lenge er det greit å snakke om Utøya? Begynner folk å bli lei?» Det er Marit Trønnes (2017) som stiller spørsmålet, i boka hun skrev om sorgen over datteren som mistet livet 22. juli 2011, og som pårørende til datteren som overlevde.

Grete Dyb og Tine Jensen (red.)

Å leve videre etter katastrofen. Stressreaksjoner og oppfølging etter traumer

Gyldendal, 2019

216 sider

Veil. pris: kr 379

Den siteres i antologien Å leve videre etter katastrofen. Der formidler professor i medisin Grete Dyb og professor i psykologi Tine Jensen, sammen med 19 andre forskere i medisin, psykologi, statsvitenskap, fysioterapi og pedagogikk, forskningsbasert kunnskap fra to studier av hvordan katastrofen rammet. Den første studien var i regi av Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen, og inkluderte de etterlatte familiene. Den andre rettet seg mot dem som overlevde på Utøya og familiene deres og var i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Det er en vond bok å lese, gitt de brutale hendelsene og dybdene i smertene så mange uskyldige mennesker ble kastet inn i. Men den samler også verdifull viten om de berørtes erfaringer av krise og traumer, og viser gjennom forskningsbasert kunnskap hvordan andre som utsettes for vold og terror, bør møtes. Lærdommene er særlig relevante for helsearbeidere, men også for andre samfunnsinstitusjoner, myndigheter, politikere og for samfunnet som helhet.

Det første vi lærer, er det kolossale omfanget av ungdommenes og foreldrenes personlige traumeerfaringer. Rundt fem måneder etter terrorangrepet hadde nesten halvparten av de overlevende så høyt nivå av posttraumatiske stressreaksjoner at det påvirket dem i hverdagen, og selv om det ble rapportert en nedgang i posttraumatiske stresslidelser i løpet av tre år, var nivået langt høyere enn ellers i befolkningen. Sorgen har også rammet særlig hardt for etterlatte etter 22. juli. Den varer lenger enn sorg vanligvis varer, og er langt tyngre, både hos foreldre, søsken og venner.

Forskerne gjennomgår flere instanser som har betydning for stress- og sorgmestring i kjølvannet av så store katastrofer. De avdekker hvordan de berørte ble møtt på skole, i arbeid og i kommunene, av politi og rettssystem og av krisehåndteringen ved sykehuset. De tar også for seg de potensielle ekstrabelastningene i aktiviteten på sosiale medier og i medietrykket. I løpet av det første året etter Utøya ble nesten alle de overlevende kontaktet av journalister, og 88 prosent ga intervjuer om sine opplevelser. De som opplevde møtene med pressen som oppskakende, hadde høyere nivå av posttraumatiske stressreaksjoner, og de som angret på medieeksponeringen, opplevde en følelse av å være sviktet.

Mange bøker, artikler og rapporter er publisert etter terrorangrepet, og bildene som skapes i disse fortellingene, kan både sementere de berørtes selvoppfatning og andres bilder av dem. Men terrorangrepet blir ikke borte, og vi må fortsette å snakke om det. I slike diskurser, og andre diskurser knyttet til traumer og kriser, vil denne boka, med sitt saklige og usentimentale språk, sin fundamentale respekt for de berørte og for det faktum at det er store individuelle forskjeller, og ikke minst med sitt konsekvente fravær av dramaturgiske virkemidler og gjerningsmannens navn, uomtvistelig være til særlig hjelp.

  • Les også: