Av Siri Lindstad og Aksel Kjær Vidnes
Publisert 11. juni 2012 kl. 09:44
– Det finnes ingen konkurranse. Forlag som Elsevier har monopol, sier Lisbeth Tangen. (Foto: Mentz Indergaard/NTNU Info)
Skal forskeren motiveres av penger?
Det er bare å begynne å telle: Det meste av forskningen er offentlig finansiert. Dette er første gang du betaler. Det meste av fagfellevurderingen av forskningsartikler skjer av forskere ansatt ved offentlig finansierte forskningsinstitusjoner. Det er andre gang du betaler. Så publiseres forskningsartikkelen i et tidsskrift, som bibliotekene betaler for med offentlige midler gjennom et dyrt abonnement. Dermed har du betalt for tredje gang. Likevel har du som alminnelig skattebetaler sjelden tilgang til de publiserte forskningsresultatene.
– Dagens publiseringssystem utgjør en gordisk knute som man ikke får løst opp i en håndvending, sier Lars Wenaas, seniorrådgiver i Cristin, som blant annet forvalter forskningsinformasjonssystemet ved samme navn. Cristin er underlagt Kunnskapsdepartementet. Wenaas er en av bidragsyterne i en ny antologi om forskning og penger, utgitt av De nasjonale forskningsetiske komiteer (se egen sak). Her skriver han seg varm om open access; vitenskapelige publikasjoner som gjøres fritt tilgjengelige på nettet.
En akademisk vår
Noe må gjøres med tilgangen til forskningslitteratur, mener stadig flere. 12 000 forskere i USA og Europa har allerede signert oppropet The Cost of Knowledge, i det som har fått tilnavnet «den akademiske våren». Aksjonen har som mål å endre tilgangen offentligheten har til forskningsresultater.
Det er spesielt forlaget Elsevier, som gir ut noen av verdens viktigste fagfellevurderte akademiske tidsskrifter, som er gjenstand for oppropet. Ifølge kritikerne utnytter Elsevier sin markedsposisjon til å tjene seg rike på tidsskrifter som fylles av forskning betalt av skattebetalerne. I tillegg anklages forlaget for å motsette seg fri publisering av forskningsresultater. Nylig ble det kjent at matematisk institutt ved det tekniske universitetet i München har sagt opp sine abonnementer hos Elsevier, ettersom instituttet ikke lenger har råd til å kjøpe inn tidsskriftene.
– Sier fra seg rettigheter
Forskere er avhengige både av å få publisert forskningen sin i tidsskriftene for at den skal bli kjent, og å abonnere på dem for å oppdatere seg på de siste forskningsresultatene. Forskningssystemet har i praksis gjort seg avhengig av denne informasjonsutvekslingen.
– Alt det faglige arbeidet i tidsskriftene gjøres av forskere. Forskerne sier fra seg alle rettigheter til tidsskriftene, som så tar seg betalt for å stille forskningen til disposisjon. Forlagene tjener penger på å motarbeide forskernes interesser, mener Jan Erik Frantsvåg, seniorrådgiver ved Universitetet i Tromsø.
En viktig del av kritikken mot forlagene er måten de selger tidsskrifter på: i pakker, såkalte «bundles», som gjerne har noen få meget sentrale tidsskrifter, og mange hundre ikke like sentrale tidsskrifter. Universitetsbibliotekene må derfor betale for alle sammen, selv om de egentlig bare vil ha noen få. Eventuelt kan de kjøpe noen få, men da til langt høyere priser per tidsskrift.
– Det forlagene tilbyr, og som vi må ha, er meget kostbart, sier bibliotekdirektør Lisbeth Tangen ved NTNU. Hun mener forskerne må kreve endring og slutte å bidra til tidsskriftene.
– Endringer vil ta tid
Også Wenaas mener løsningen ligger hos forskerne selv, og han bruker derfor få kalorier på å hisse seg opp over Elsevier og de andre store, internasjonale forlagene.
– Det er forskerne og institusjonene som har gitt forlagene forskningen sin. At forlagene gjør jobben sin og tjener penger på det, synes jeg det er litt vanskelig å bli sur over. Men det kommer til å ta tid å få en ny modell på plass. Vi har gjort oss avhengige av et belønningssystem med tidsskriftrangering, der det hele finansieres gjennom innkjøp som langt på vei er monopolisert.
Selv om han ser at bibliotekene sliter med stramme budsjetter, tror Wenaas likevel at det er andre argumenter enn de økonomiske som vil føre til endringer.
– Forskerne må se fordelene ved open access, nemlig at artiklene deres blir mye mer lest og sitert. Dessuten må det endringer til på policynivået. Vi har en stortingsmelding i bunn – Klima for forskning fra 2008/2009 – som innførte åpen publisering som prinsipp og målsetting. Det samme venter vi å se i den nye forskningsmeldingen, som er under arbeid. Toget har med andre ord begynt å bevege seg, sier Wenaas.
Og så må det ikke minst til et engasjement på de enkelte institusjonene, mener han.
– Ved Universitetet i Tromsø har de gjort forsøk med en ordning der universitetet betaler finansieringsavgiften når forskeren publiserer i en åpen kanal.
For open access er ikke synonymt med gratis. Forskjellen er at her er det forfatteren – forskeren – som betaler for publisering, ikke leseren i form av et dyrt abonnement.
– Og det er klart: Om forskeren må bruke 15 000 kroner av egne forskningsmidler til publisering, kan man forstå at vedkommende heller velger å publisere i abonnementsbaserte kanaler, sier Wenaas.
– Velger det kjente
Likevel: Wenaas tror at det som fortsatt måtte være av motstand mot åpen publisering, først og fremst handler om sedvane.
– Man holder seg til de kanalene man allerede kjenner til, og som har faglig prestisje. En porsjon sunn skepsis mot ukjente kanaler er da heller ikke feil, for å ha sagt det. Men nettopp tellekantsystemet kan bidra til å fremme alternative kanaler, ettersom en kanal med åpen publisering registrert i Cristin borger for kvalitet. Systemet med fagfellevurdering vil uansett være det samme.
En sjarmoffensiv må imidlertid til skal det bli virkelig fart på toget.
– Etter at Cristin-systemet ble etablert for noen år siden og open access i akademia dermed fikk et «hjem», har vi kastet oss over arbeidsoppgavene. Nå skal vi snart i gang med informasjonskampanjer overfor forskerne der hensikten er å framheve gevinstene ved åpen publisering, forteller Wenaas.
[wip4: photo=600169 width=260 align=right]– Honorering av personer som deltar i forskningsprosjekter, er et eksempel på en viktig problemstilling som berører også en rekke mennesker utenfor sektoren, sier Hallvard Fossheim. Han er en av redaktørene for den nye antologien Forskning og penger, utgitt av De nasjonale forskningsetiske komiteer. (Boken er tilgjengelig gratis her.) Her finner man bidrag fra femten forfattere, et flertall av dem forskere, som alle belyser pengenes betydning for forskningen av i dag.
– Ingen isolert øy
Fafo-forsker Anette Brunovkis diskuterer for eksempel erfaringer fra feltarbeid blant irregulære innvandrere i Norge og spørsmålet om økonomisk godtgjørelse. Eli Feiring ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo skriver på sin side om dilemmaer knyttet til forskningsmessige beregninger av kostnadseffektivitet i helsevesenet. Andre temaer er tellekantsystemet, patenter, artikkelhonorering og oppdragsforskning.
– Forskning er både et kostbart og verdifullt anliggende. Den er ingen isolert øy, men eksisterer i dyp samhandling med offentlige og private aktører. Mange av de etisk relevante sidene ved forskning er påvirket av eller delvis formet av penger. Dermed blir det å se på pengene innen forskningen en innfallsvinkel til et vell av problemstillinger, sier Hallvard Fossheim.
Vil favne vidt
Boken er ment å skulle vekke debatt.
– Det meste av det vi har gjort tidligere, har først og fremst vært rettet direkte mot forskere. Denne boken ønsker vi skal favne videre og nå ut i den allmenne offentligheten, ettersom forskning både er en viktig pådriver og en autoritet i den samfunnsmessige utviklingen, sier Fossheim.
