«Dagens universitetsstyrer ser det ikke som sin oppgave å forsvare institusjonenes uavhengighet»
LUKK

«Dagens universitetsstyrer ser det ikke som sin oppgave å forsvare institusjonenes uavhengighet»

Av John Peter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo

Publisert 25. mai 2023 kl. 10:12

Professorene har gått fra å være medlemmer av et selvstyrt fellesskap til å bli produksjonsmedarbeidere, skriver John Peter Collett.

Vil vi i fremtiden ha universiteter som ligner på dem vi har i dag? Jeg avsluttet en bok om Universitetet i Oslo i 1999 med dette spørsmålet, og antydet at svaret var nei. Snart 25 år senere mener jeg at jeg var ganske sannspådd. Universitetene i 2023 er svært forskjellige fra dem vi hadde i 1998.

Det er blitt mange flere av dem. De har delvis andre oppgaver enn universitetene hadde før. De styres på en annen måte. Og det å være ansatt ved et universitet er grunnleggende forskjellig fra hva det var for 25 år siden.

Gjennom noen hundre år hadde rollen som universitetslærer – i den europeiske/vestlige universitetsmodellen – fått et innhold som hele institusjonen formet seg rundt. Universitetene var et fellesskap av professorer, med betydelig grad av selvstyre utad og med kollegial styreform innad. Selvstyret var begrunnet med at virksomheten krevde en grad av uavhengighet. Det faglige innhold i virksomheten, forskning og undervisningspensum, måtte professorene bestemme selv, enkeltvis og i fellesskap. De norske universitetene var statsinstitusjoner (som de fleste universiteter i Europa), og staten garanterte langt på vei den faglige og institusjonelle friheten. Universitetenes frihet var en forutsetning for to ting: For det første at vitenskapen fikk utvikle seg fritt, til fordel for menneskeheten i sin alminnelighet. For det annet at universitetene leverte kunnskap og ferdig utdannede kandidater som var til å stole på. Sannheten er ikke til salgs eller underlagt politisk styring.

Historikere kunne gjøre karriere på å rive ned det idealiserte glansbildet av universitetet. Jeg var selv én av dem. Hverken professorer eller universiteter fungerer i et vakuum. Når universiteter og professorer i mange land greide å bevare sin relative frihet, var det fordi de gjorde nytte for seg. Og viljen til å inngå kompromisser var stor. Prinsippet om «forskningens frihet» har vært et ideologisk effektivt forsvarsargument, men i realiteten et svært tøyelig instrument.

Hvor frie var universitetene ved utgangen av 1900-tallet? Departementsmannen Johan Gjertsen, sekretær for Mjøs-utvalget (1998–2000), kom til Blindern og fortalte oss, til vår overraskelse, at universitetene var fullstendig ufrie. Han kunne i departementet bestemme hva vi skulle gjøre, langt ned i detaljer, hvis han ville. Dette skulle nå bli annerledes. Utvalget ville gi oss frihet.

Vår overraskelse ble ikke mindre av at Gudmund Hernes, i sin statsrådstid få år tidligere, hadde fortalt oss det stikk motsatte. Uansett hva han lovet av penger til universitetene, var det ikke mulig å styre dem. De gjorde som de ville. De frie og selvstyrte universitetene hadde ikke statsråden noen mulighet til å instruere.

25 år senere ligner dagens styringsmodell mer på Gjertsens enn Hernes’, er det nok mange som vil si. I hvert fall er styringsviljen på politisk nivå blitt større, og det ser ikke ut til at reformene etter Mjøs-utvalget underla statsstyringen betydelige begrensninger. Dagens universitetsstyrer ser det åpenbart ikke som sin oppgave å forsvare institusjonenes uavhengighet på samme måte som de tidligere akademiske kollegier.

Den kollegiale indre styreformen er forsvunnet. Professorene gikk fra å være medlemmer av et selvstyrt fellesskap til å bli produksjonsmedarbeidere, underlagt en ansatt sjef som selv ikke engang må ha klare faglige kvalifikasjoner (men derimot betydelig høyere lønn).

Hva var grunnen til at det gikk slik? Og er det så farlig? Det må bli tema for kommende spalter.

Les også: