Dannelse har alltid vært en integrert del av sykepleierutdanningen

Professor emeritus John Peter Collett inviterer til en interessant diskusjon om dannelse og profesjonsutdanning. Jeg setter pris på muligheten til å utdype noen punkter og korrigere noen misforståelser.

For det første er det viktig å påpeke at sykepleierutdanningen i Norge har en lang og stolt historie som strekker seg over 150 år. Dette er ikke en ny profesjon som nylig har funnet sin plass i akademia, som Collett synes å antyde. Tvert imot har sykepleie lenge vært anerkjent som en selvstendig profesjon med et solid teoretisk og praktisk fundament.

Mye av grunnlaget for moderne sykepleie kan spores tilbake til Florence Nightingale, hvis teorier og erfaringer fortsatt er relevante i dag. Nightingale vektla at sykepleieren skulle være kritisk, reflekterende og ha et holistisk syn på mennesket. Dette er kjernen i det vi kan kalle sykepleierens dannelse – en dannelse som har vært grunnleggende for utviklingen av profesjonen. Det teoretiske og praktiske grunnlaget har vært i kontinuerlig utvikling.

Collett stiller spørsmål ved om vi avfeier «dannelse» som noe unødvendig og uviktig. Dette er en misforståelse. Dannelse har alltid vært, og er fortsatt, en integrert del av sykepleierutdanningen. Men vår forståelse av dannelse er ikke begrenset til klassiske språk eller filosofi. For en sykepleier inkluderer dannelse evnen til kritisk tenkning, etisk refleksjon, kommunikasjonsferdigheter, og ja, matematisk forståelse.

Vi kan gjerne gå inn i en grundigere diskusjon om hva dannelse i universitetsutdanning er og bør være i vår tid, men det vil være å miste tråden i den aktuelle debatten. Utgangspunktet for diskusjonen var og er fortsatt: Kan man stole på en sykepleier som ikke kan matematikk?

Som jeg argumenterte for i mitt forrige innlegg, er svaret i sykepleiekonteksten et klart nei. Det handler om pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten. Matematikkferdighetene vi krever er ikke abstrakte konsepter, men praktiske verktøy som brukes daglig i livsviktige situasjoner.

Collett antyder at vi avviser refleksjon over vår plass i universitetet. Dette er ikke tilfellet. Vi reflekterer kontinuerlig over vår rolle, våre metoder og vårt ansvar. Men vi må også forholde oss til de reelle kravene og utfordringene i moderne helsevesen.

Avslutningsvis vil jeg understreke at vår insistering på solide matematikkferdigheter ikke står i motsetning til dannelse eller kritisk tenkning. Tvert imot er det en integrert del av den helhetlige kompetansen en moderne sykepleier må besitte. Vi utdanner ikke bare tekniske flinke sykepleiere, men reflekterende praktikere som kan navigere i komplekse situasjoner og ta ansvarlige beslutninger.

Sykepleie er en profesjon som krever både hode og hjerte, teknisk kompetanse og medmenneskelighet. Vår utdanning og våre krav reflekterer denne kompleksiteten. Vi er åpne for dialog om hvordan vi best kan forberede fremtidens sykepleiere, men vi kan ikke gå på akkord med de grunnleggende ferdighetene som sikrer pasientenes liv og helse.

Jeg håper at mine innlegg har bidratt til å utvide Collets forståelse av sykepleierutdannelsen og innsikt i hvilke krav og forventninger våre nyutdannede studenter står overfor. Collett hevder at jeg forsvarer sykepleieutdanningens posisjon på universitetet. For meg fremstår dette som en underlig tolkning av det jeg har skrevet og en tillagt oppfatning som jeg ikke kjenner igjen. For min egen del er det ikke viktig om arbeidsplassen min kalles et universitet eller en høgskole. Min ambisjon ligger i å utdanne kompetente og dyktige sykepleiere som kan møte morgendagens helseutfordringer med både faglighet og medmenneskelighet.

Les også: