Av Andreas Ervik
Publisert 13. oktober 2020 kl. 13:40
I Jussens helter løfter jussprofessor Hans Petter Graver slike hendelser ut av håpløsheten ved å fokusere på dem som forsøkte å motarbeide urett. Boken introduserer tolv dommere fra verden over, i nær og fjern fortid (inkludert én fra fiksjonen).
Felles for dem er at de trosset myndighet og folkeopinion for å oppnå rettferdighet. Dette inkluderer krav om bevisførsel for å stanse heksebrenning og likhet for loven som problematiserte rasesegregering i USA. Flere kapitler omhandler motstand mot Hitler-Tyskland. Høyesterett i Norge sa opp i felles protest mot Quisling, mens andre, som nederlandske Hans Calmeyer, ble værende på post og fant smutthull i lovene og godtok falske bevis for å begrense jødedeportering.
Motet i handlingene til tross, fokuset på helter er ikke entydig vellykket. Det gjør bokens hovedspørsmål til hvorfor enkeltdommerne handlet som de gjorde. I hvert kapittel kommer Graver uvegerlig til et punkt hvor han spør seg hvem disse heltene var utover dommergjerningen deres. Svaret bringer overflødig biografiske opplysninger i allerede kompakt detaljrike fremstillinger, noe som gjør boken tyngre å lese.
Etter lesing sitter jeg igjen med en undring over hvorfor så få dommere blir rebeller. En sammenligning med dagens situasjon i USA kan belyse problemet: Det burde være mulig for amerikanske politistyrker å utøve jobben sin uten å ta menneskeliv, og tilsvarende burde man vel kunne forvente at dommere kjemper for rettferdighet, også i motbør? Gravers intensjon er at heltefortellingene skal inspirere. Samtidig viser han til hva som kan hindre slik motstand. Dommere risikerer beskyldninger om politisk virksomhet, og de er generelt del av makteliten og støtter derfor myndighetene. Dette er interessante poenger, som ville kommet bedre frem med større fokus på sosiale forutsetninger og institusjoner som fremmer og hemmer rebelsk rettspraksis.
I moderne, velfungerende demokratier kan rettssikkerhet virke som en selvfølge. Noe av det mest tankevekkende i boken er hvor skjørt dette kan være. Bokens etterord er viet koronakrisen (som også er tema for Gravers andre bokutgivelse i år). Her kritiserer Graver den norske regjeringens forsøk på å få åpen fullmakt til å vedta smittetiltak, og han maner til aktsomhet: «I krisetider er ofte rettssikkerheten første offer, og sammenbrudd av rettsstaten innledes som oftest med argumenter om krise og unntakstilstand.» En annen hjemlig diskusjon omhandler utlendingsloven, som ikke krever lovbrudd for å «internere» (altså fengsle) asylsøkere. Dommere kan velge å engasjere seg ved å omtale dette ikke bare som en skjerping (nødvendig eller ei) av fengslingsregler, men som en bevisst brutalisering.
Jussens helter er på sitt mest lesverdige når diskusjonene slik holder seg nær utsatte gruppers rettssikkerhet, fremfor å bejuble dommernes heltemot. Og selv om det insisteres på at dette er to sider av samme sak, burde boken plassert også institusjonelle forhold på justisens vektskål for å vurdere premissets gyldighet. Dommerne er blitt helter fordi de har møtt motstand og likevel kjempet for rettferdighet. Forestillingen om helter burde blitt utsatt for noe av den samme motstanden i boken.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
