Den nye imperialismen: «En både god og fæl bok – som en actionfylt spillefilm komprimert til 15 minutter»
LUKK

Den nye imperialismen: «En både god og fæl bok – som en actionfylt spillefilm komprimert til 15 minutter»

Av Aasne Jordheim

Publisert 9. mai 2022 kl. 13:44

Det er klart boka må bli fæl, den forteller tross alt en hensynsløs historie, som omfatter millioner på millioner av døde og lemlestede, nær sagt verden over.

Historiker og professor emeritus Tore Linné Eriksen har drastisk kortet ned på perioden han skriver om i sin nye bok. Fra å gå fra menneskehetens spede utvikling frem til vår tid, i Afrika – fra de første mennesker til i dag (anmeldt i Forskerforum), tar han i sin siste utgivelse for seg en periode på bare 50 år. Men så dreier det seg til gjengjeld om en svært betydningsfull periode, som har linjer bakover, og definitivt også fremover – idet den gir mye av bakgrunnen for de problemene vi står og stanger i i dag.

Fakta
En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920
Cappelen Damm Akademisk, 2022
184 sider
Veil. pris: kr 299
Det dreier seg om det som kalles for den nye imperialismen, den som har industri og vitenskap som sin forutsetning, som kan ses i samband med globalisme, som må knyttes til nasjonalisme, og i all sin gru, også til rasisme og dehumanisering. Perioden tidfestes til årene mellom 1870 og 1920, og i innledningen skriver forfatteren at den er «bakgrunnen for dagens kløft mellom Nord og Sør, for ikke å nevne klodens klimakrise».

Eriksen fikk mye ros for sin forrige bok, og jeg kan med en gang røpe at også denne er svært god. Vi blir presentert for et omfattende stoff på ikke altfor mange sider, så selvsagt skjærer han igjennom og legger vekt på hovedlinjene, men det er beundringsverdig hvordan han klarer å sammenfatte et slikt mangfold på en alltid like klar og opplysende måte. Det skyldes en effektiv skrivestil, men ikke bare det. Han har i tillegg en fremgangsmåte som gjør at mye av det som ligger skjult i de korte rissene vi blir introdusert for, likevel kommer til syne. Dette siste gjør boka ikke bare god, men også fæl. Og klart den må bli fæl, den forteller tross alt en hensynsløs historie, som omfatter millioner på millioner av døde og lemlestede, nær sagt verden over.

Hva er det så Eriksen gjør? Det er vanlig å forklare imperialismen ved å bruke mer eller mindre nøytrale ord som å «underlegge seg andre stater», å ville «øke sin innflytelse», gjennom å delta i «et kappløp» stormaktene imellom. Vitenskapen stiller tross alt et utvetydig krav om objektivitet, eller balanse, som er ordet Eriksen benytter, men for å sitere fra boka: «ingen forventer at en forfatter skal forholde seg likegyldig til folkemord, rasisme og okkupasjon av områder i andre verdensdeler». Derfor lar han ikke leseren slippe unna heller. Det han gjør, er å skape en kontrast i teksten. Nøkternt redegjør han for kolonimaktenes ekspansjon, for så i neste omgang å bringe et perspektiv på ofrene. Han viser frem det sentrums- og eurosentriske perspektivet, for eksempel ved å si at det afrikanske kontinentet «lå der for å bli tatt i besittelse», eller vi hører om «dyrisk ansiktsform» – før vi rett etterpå leser om raselover og konsentrasjonsleirer eller får et tall på antall døde. Han blander hele veien inn et nedenfraperspektiv.

Boka begynner med avgrensinger og redegjørelser. Hvorfor akkurat 1870? Vi får imperialismens røtter i korte trekk, og her går det unna, i suveren stil. Likedan når vi ser på drivkreftene og ideologiene som ligger bakom. Så tar forfatteren for seg de koloniserte områdene, først ut er Afrika, som også vies mest plass. Deretter følger land og områder i Asia, og så får USA et kapittel, «Fra koloni til imperialist». Gjengs slutt for nyimperialismen er 1914, men i kapitlet om første verdenskrig viser forfatteren hvor avhengig kolonimaktene var av å hente inn materielle ressurser og særlig soldater og hjelpemannskap (2,5 millioner bare fra Afrika), og dermed blir også koloniene deltakere i krigen. Nye retninger innenfor historieskrivingen har bidratt til å løfte blikket, påpeker Eriksen.

Den nye imperialismen er i stor grad basert på «lesefrukter og andres forskning». Hele veien får vi tips til videre lesing, og alle referansene skaper en livfull tekst. Små «bokser» bidrar også til det. De består av et dikt, klipp fra en roman eller noe som gir oss en mer nærgående skildring. I den løpende teksten støter vi innimellom på en ironi eller en tilbakeholdt indignasjon. Eller forfatteren sier det rett ut, viser frem volden, rasismen og undertrykkelsen, navngir grådigheten og ufølsomheten. Han viser frem noe som så blir liggende og dirre i leseren, han lar det bli en gru som trer frem. Og også dette er med på å utfordre den tradisjonelle historieskrivingen, ved at han bringer egen og andres subjektivitet inn. Men kan ikke dette ses på som en måte å nyansere på? Ja, at han på grunn av gruen skaper en balansert forståelse, nettopp objektivitet. For tross alt, kolonisystemet kan ikke forstås som annet enn å være grunnleggende «tuftet på vold».

Klart dette gjør boka vond å lese, og likevel vil jeg anbefale den til alle som ikke har et inngående kjennskap til epoken allerede. Det er en fæl historie vi får, men den er unektelig vår, Vestens historie. Kanskje vi trenger å lese den nettopp fordi den er vond?

  • Les også: