Den utenkelige boka
LUKK

ANMELDELSE

Den utenkelige boka

Av Aasne Jordheim

Publisert 6. desember 2013 kl. 14:46

Da professoren fikk demens, grep han til pennen.

den-utenkelige-boka

Fakta
<

Antallet demensrammede i Norge er 70 000, så demens er blitt en folkesykdom; og med erkjennelsen av det er den blitt løftet frem i dagslyset. I det siste har vi hatt flere bokutgivelser og innsamlingsaksjon på NRK. Så kommer den utenkelige boka, den som er skrevet av en dement. Tidligere professor i statsvitenskap, forfatter og debattant Thomas Chr. Wyller ble sent i livet rammet av demens. Han bestemmer seg for å skrive en dagbok der han søker å uttrykke refleksjoner og reaksjoner som han finner demensrelevante. Gjennom halvannet år kan vi følge ham, og noen få måneder etter at dagboka avsluttes, dør han. Det er altså en bok både om demens og om å følge et menneske på vei mot døden.

Wyllers ønske var at hans erfaringer innlemmes i forståelsen av demens. Wyller var mildt rammet (språket var intakt, derav bokas innimellom veldig fine formuleringer og til dels avanserte setninger), men nettopp derfor kan han kanskje være behjelpelig med å sortere ut en del forhold. Han går til lærebokas kjennetegn på demens, og herfra måler han egne evner og atferd. Skyldes atferden demens? Alderdom, kanskje? Eller …?

Han forteller om glemsel og om gamle ting som forunderlig dukker opp i hukommelsen. Hva er hukommelse, og hva er glemsel? spør han, og vi skjønner at evne til observasjon og vilje til analyse fortsatt er der. Han forteller om passivitet og orienteringssvikt, to forhold som han vet påvirker hans pårørende. Han drømmer annerledes, drømmene er mer groteske, men de virker også viktigere enn tidligere. Og så får han kraftige gråteanfall. Til tross for at de virker så umotiverte, så forsøker han å forstå. Kan det ha noe med erfaringene fra krigens dager å gjøre, holocausts ondskap? Er det en ikke helt ferdig bearbeidet sorg han nå får anledning til å gråte ut? Eller skal vi bare godta svaret om at det skyldes demens?

Ja, leseren kan spørre med. Boka gir et tankevekkende bilde av demens og alderdom. Den er ofte småpratete i henhold til dagboksjangeren, men hovedsaken er at vi møter en mann som har fått en ny rolle, som han forholder seg til. Wyller er ikke lenger særlig interessert i det dagsaktuelle eller i diskuterende samtale, og har ikke mye til virketrang mer, men noe kan skape gnister ennå: sang og musikk og et godt slag bridge. For ikke å snakke om den motiverende dagbokskrivingen. Og så er han takknemlig for all omsorg. Det virker som om dypere og mer allmenne problematikker er det som berører ham, de uten klare svar, de som leder videre, til spørsmål om hva dette livet er.

Jeg vet ikke om En dements dagbok kan bidra noe i den faglige forståelsen av demens. Boka er en reise mot livets slutt, hvor demens-ingredienser også inngår. Det er den siste observasjon, den siste refleksjon, og kan hende har disse noe særskilt ved seg, siden de er blitt formet på tvers av det som er tildekket gjennom for eksempel manglende engasjement og delvis tapt minne. Boka kan i hvert fall få oss til å tenke. Også på at det går an å leve et godt liv med en demenssykdom, slik Wyllers sønn skriver i forordet. Man må ikke ha alle kapasiteter intakt for å kunne ta ting på alvor, glede seg og være takknemlig. At det finnes mulighet på ethvert stadium av livet, er boka derfor en bekreftelse på.