Den utopiske idealby for forskning
LUKK
Annonse
Annonse

Den utopiske idealby for forskning

Av John Peter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo

Publisert 23. september 2022

Arkitekten var grepet av visjonen om å kunne bygge en hel ny bydel – viet til forskning, undervisning og innovasjon, med studentboliger og små gårdsbruk for professorene i tillegg, skriver John Peter Collett

Universitetet i Oslo og samarbeidspartnere har lansert den storstilte planen for Oslo Science City. Utbygging og salg av verdifulle tomter – mest til kostbare boliger, ser det ut til – skal skaffe midler til å bygge en hel bydel, fra Majorstuen over Blindern til Gaustad, viet til forskning, undervisning og innovasjon. Under forutsetning av at eiendomsprisene fortsatt stiger, rett nok.

Det er ikke første gang Universitetet i Oslo prøver seg på noe lignende. Da tomteprisene skjøt i været i 1850-årene, begynte man å selge boligtomter på Tøyen, som var universitetets eiendom, med håp om god fortjeneste. Inntektene skulle gå til det beste av alle formål: lønnstilskudd til professorene. Det gikk sånn passe. Noe ble solgt, men i 1857 ramlet eiendomsmarkedet sammen og prosjektet ble skrinlagt.

Annonse
John Peter Colllett er fast gjesteskribent. Foto: Erik Norrud

Førti år senere kom planene for et kjempemessig universitetskompleks på Tøyen – en hel bydel viet til forskning, undervisning og innovasjon. I midten museene, utenfor dem laboratorier, undervisningsbygg og studentboliger, og ytterst laboratorier for industriforskning. Det hele visjonært uttenkt av rektor W.C. Brøgger. Men bare museene ble bygget. Da det kom til nytt Fysisk institutt, sa fysikerne nei til å flytte til «arbeiderstrøk på østkanten». Blindern på beste vestkant ble lansert som et alternativ, og i 1920 vedtok Stortinget å bygge nytt universitet der.

Blindernprosjektet fra 1923 er en av de mest ambisiøse byplanene som er lansert i Norge – en hel bydel viet til forskning, undervisning og innovasjon. Men finansieringen ble vanskelig i kriseårene. De første husene på Blindern fra 1933–36 ble bygget for penger fra brennevinssalg og pengespill (ja, faktisk! – historien er lang, så jeg kommer tilbake til den i en senere spalte). Så ble det lang pause. Det skulle gå 70 år før planene ble fullført. I mellomtiden var en annen storstilt visjon blitt lagt til side. Hadde denne vært realisert, ville både Institutt for atomenergi (nåværende Institutt for energiteknikk) og Forsvarets Forskningsinstitutt inngått i en bydel for forskning, undervisning og innovasjon rundt Blindern, med en atomreaktor i midten.

Hva skulle man gjøre med tøyeneiendommen? Boligbygging tok seg opp etter 1945, og universitetet begynte å stykke ut tomter. Inntektene gikk til Tøyenfondet, som skulle finansiere professorenes forskningsterminer. En ny bydel reiste seg fra Tøyen oppover mot Carl Berners plass. Men det ble ingen lønnsom forretning for universitetet. Boligkjøperne ble så smått rike, mens Tøyenfondet hvert år ble redusert av inflasjon, lav rente og uforanderlige festeavgifter.

Den danske arkitekten bak planen for Oslo Science City sier at han ble imponert av oppdragsgivernes ambisjonsnivå. En annen dansk arkitekts ambisjoner var i sin tid avgjørende for at universitetet ble eier av Tøyen. Sommeren 1812 sendte kongen arkitekten C.F. Hansen til Christiania for å se etter egnet tomt til det nye universitetet. Hansen la sin elsk på Tøyen. Lokalmyndighetene advarte om at dette ville bli dyrt, men Hansen var grepet av visjonen om å kunne bygge en hel ny bydel – viet til forskning, undervisning og innovasjon, med studentboliger og små gårdsbruk for professorene i tillegg. Kongen likte planen, og Tøyen ble innkjøpt.

De grandiose vyene endte med et mageplask. Dette «gigantisk-idealske» prosjektet lå langt utenfor hva som lot seg realisere, skrev professor L.S. Platou, universitetets «oeconomus», i 1815. For å få dette til, trengtes det så vel «Britisk Guld som britiske Arbeidere».

Det blir spennende å se hvordan det går denne gangen.

  • Les også: