Det amerikanske marerittet
Annonse
Annonse

Det amerikanske marerittet

Av Andresas Nilsen Ervik

Publisert 15. mars 2021

Filosof Espen Hammer viser hvor virkelig ille det er i USA, men mangler selvrefleksjon om den amerikanske drømmen.

Mange pustet lettet ut da Biden ble innsatt som USAs 46. president uten uro. Filosof Espen Hammer viser derimot at dette kan ha vært for tidlig, USA er en supermakt i krise. Har han rett, eller er dette pessimisme fra en mismodig tenker? Hans øvrige forfatterskap, med bøker om melankoli og kritisk teori kan gi inntrykk av sistnevnte.

Fakta
USA. En supermakt i krise
Kagge, 2021
Veil. pris: kr 379
151 sider
Men utgangspunktet for Hammers nye bok er ikke kun politisk filosofi. Den er skrevet av en nordmann bosatt tjue år i USA, som spør oppriktig og sårt: «Kanskje går det fremdeles an å elske dette landet?»

Fra professorposisjon i Philadelphia uttrykker Hammer det som for nordmenn kan fremstå sjokkerende ved amerikanske storbyer. Her er nemlig avstanden kort, fra «de mest velbeslåtte sosioøkonomiske områdene i hele USA til kvartaler som – jeg overdriver ikke! – kan minne om dem man iblant kan se i krigsherjete byer». I første kapittel spores slike økonomiske parallellsamfunn til nyliberalismen. Lesere utstyrt med markedsoptimisme vil nok finne noe å være uenige i, men omfanget av problemene Hammer skisserer virker ubestridelige. Overbevisende fremstår det også å knytte dem til den erkeamerikanske tankegangen som Hammer fanger absurditeten i: «Har noen valgt å akseptere en lønn som knapt nok holder dem i live, skal ikke staten gripe inn og forlange bruk av en sosialt mer rimelig minstelønn.»

Annonse

Kapitlet er merkelig nok kalt ‘sosial kulde’, et konsept som ellers ikke nevnes. Bokens fremstilling av grasrotkultur indikerer nettopp hvordan landet er preget av det motsatte. Når kuren som angis for USAs problemer i hovedtrekk er sosialdemokratisk, blir tittelen ytterligere paradoksal. Velferdsstaten tillater nordmenn nettopp å være mer sosialt kjølige enn amerikanere.

Hindringene for storstilte sosiale og politiske endringer i landet plasseres i boken både på bakkeplan og toppnivå. Høyrepopulismens brede appell knyttes til en ekskluderende forestilling om ‘folket’, hvor innpass i hovedsak avhenger av hudfarge. Boken viser det republikanske partiets dreining mot ren kynisme, lenge før Trumps utstrakte maktmisbruk. Hammer er tydelig på den tverrpolitiske enigheten om den demokrati-destruerende praksisen av å la store selskaper kjøpe innflytelse. Han er ikke nådig i omtalen av Obama, «hvis instinkter nær sagt bestandig gikk i retning av å beskytte det finansielle og storindustrielle USA». Bernie Sanders og Alexandra Ocasio-Cortez fremheves som blant de ytterst få politikere som faktisk kjemper for sosiale reformer. Overraskende er dermed fraværet av diskusjon om det demokratiske partiets vilje til å ofre prinsipper for å hindre at Sanders ble presidentkandidat.

Det er altså få forhåpninger for USAs utvikling. Hammer konkluderer med at «landet lar ikke seg lenger elske – iallfall ikke med den nyforelskedes idealiserende blikk». Men hvem sine følelser beskrives her, og hva har egentlig nøkterne fakta med kjærlighet å gjøre? Innrammingen av boken i kjærligheten til USA bringer et savn etter refleksjoner om grunnlaget for svermeriet, også filosofens egne drømmer om USA. Boken redegjør godt for at elendighetene ikke startet – og neppe ender – med Trump. Det presserende og ubesvarte spørsmålet blir ikke om landet fortsatt kan elskes, men hva som fikk noen til å forelske seg i det overhodet.

Les også: