«Det er barnslig å snakke så mye om å være en del av verdenseliten»

Av Lennart Jølle, leder av Fagseksjon for norsk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

Publisert 9. mars 2020

Lennart Jølle kvakk til så kaffen skvatt over rektor Anne Borgs uttalelser om arbeidstid.

4. mars publiserte Forskerforum en svært interessant sak under tittelen «Nok av råkjøret». Flere akademikere forteller her om hvordan de har opplevd at universitetssystemet har tvunget dem til å drive rovdrift på seg selv for å føle at de strekker til i jobben. Blant andre Fride Vullum-Bruer, tidligere førsteamanuensis ved NTNU, forteller om årevis med ekstraarbeid i et forsøk på å gjøre karriere samtidig som hun tok på seg lederoppgaver. Nå jobber hun utafor NTNU og opplever å ha fått en helt ny hverdag. Fortellinga gjør inntrykk.

Saken føyer seg inn i rekken av saker som på ulike måter kritiserer og stiller spørsmål ved måten universitetene blir styrt på. Det dreier seg blant annet om publikasjonspoengtelling, sterk strategisk styring av ressurser, økt rapporteringskrav, innføring av digitale systemer som ikke er brukertesta og økte administrative oppgaver.

I den seneste saken uttaler også rektor ved NTNU, Anne Borg, seg. Det er særlig to ting hun sier som får meg til å reagere. På spørsmål om 40 timer kan anses som ei normalarbeidsuke, svarer hun at «hvis du ønsker å være blant de beste i verden på ditt fagfelt, blir det nok i knappeste laget». Hun bruker seg selv som eksempel, og legger til at stor arbeidsmengde er «det som preger akademia».

Jeg har en kollega på NTNU som antakeligvis må sies å være verdens fremste forsker på fagfeltet norsk raplyrikk.

Det ligger flere problematiske premisser i et sånt utsagn. Hva vil det si å være verdensledende i sitt fagfelt? Jeg har en kollega på NTNU som antakeligvis må sies å være verdens fremste forsker på fagfeltet norsk raplyrikk. Jeg har også god kjennskap til det miljøet ved NTNU som innafor en «verdensledenderetorikk» må sies å være klodens fremste forskere på grammatiske strukturer i norsk språk. Sjøl bruker jeg arbeidstida mi ved Institutt for lærerutdanning, og hos oss hører jeg titt og ofte at vi skal være med på å lage verdens beste skole. Men det skal vi jo ikke. Det er ikke mulig. Verdens beste skole finnes ikke. Jeg mener det er barnslig å snakke om å være en del av verdenseliten så ofte som NTNU-ledelsen gjør. Jeg synes faktisk det er å ikke ta de ansatte på alvor. Ofte er det ikke mulig å peke ut denne eliten, og om den finnes, skal det ikke alltid være plass til NTNU-ere der.

Vi må ha en ledelse som legger til rette for at vi får gjort oppgavene våre innafor ei fornuftig arbeidstid.

Nå veit jeg ikke hvor mange timer raplyrikkforskeren jobber i uka, og selv om jeg har en mistanke om at han jobber mer enn nok til å forsvare lønna, står poenget mitt fortsatt: Vi kan ikke ha en ledelse som har meninger om hvor mye vi skal arbeide utover ei fornuftig arbeidstid. Vi må i stedet ha en ledelse som bruker tida si på å lage systemer som legger til rette for at vi får gjort oppgavene våre innafor ei fornuftig arbeidstid. NTNU skal selvsagt ikke legge hindringer i veien for de som ønsker å bruke av fritida si til å bli enda mer kunnskapsrike og framgangsrike. Men NTNU skal heller ikke bruke arbeidsvanene til disse unntakene som modell for hvordan vi skal organisere rammene for arbeidet som må gjøres ved NTNU. Hva som preger NTNUs akademiske arbeidsmiljø er det rektor som har det største ansvaret for og den største påvirkningskrafta på. Hun kan ikke bare passivt registrere at det er «det som preger akademia».

Det andre Borg sier, og som fikk meg bokstavelig talt til å kvekke til sånn at kaffen skvatt, knytter seg til forholdet mellom akademisk karriere og administrative oppgaver. Det er et velkjent problem at ansatte tar på seg ulike administrative (leder)oppgaver som ikke er tilstrekkelig dimensjonert for den faktiske arbeidsmengden som følger med oppgavene. På en nærmest sjokkerende måte fraskriver Borg seg ansvaret for dette problemet ved å slå fast at «[d]et blir en avveining, om du skal gjøre en jobb for fellesskapet eller jobbe mot et opprykk».

Det passer seg her å avsløre at jeg er av dem som «har ofra seg for fellesskapet». Jeg er fagseksjonsleder, noe som blant annet betyr at jeg har delegert personalansvar for nærmere 40 kollegaer. NTNUs retningslinjer for drift av fjerdenivået, som det her er snakk om for min del, tilsier at jeg får 50 prosent stillingsressurs for dette. Ingen kan seriøst mene at jeg skal makte å følge opp ansvaret på en forsvarlig måte innafor ei halv stilling. Løsninga blir selvsagt at jeg jobber mer, men fordi jeg likevel ikke makter å jobbe nok i forhold til behov, «stjeler» jeg av forsknings- og undervisningstida. Men på samme måte som mine kollegaer, kjenner også jeg presset ovenfra, om å hake av for publikasjonspoeng, om å vinne forskningsmidler, om å bedrive fremragende undervisning og så videre. For meg lar det seg ikke kombinere med seksjonslederstillinga, og jeg veit ikke om NTNU mener at det reelt sett skal la seg kombinere, eller om arbeidet er å regne som en del av fellesskapsinnsatsen.

Det overordna spørsmålet NTNU-ledelsen må ta stilling til er om dette er sånn de vil at NTNU skal være organisert.

Jeg bruker her meg selv som eksempel, men det overordna spørsmålet jeg mener NTNU-ledelsen må ta stilling til, og være tydelig i kommunikasjon om, er om de mener dette er sånn de vil at NTNU skal være organisert. Svarer de ja på det, vil jeg utfordre rektor til å gjenta ytringa om at det er snakk om et valg mellom «en jobb for fellesskapet eller jobbe mot et opprykk».

Borg framhever at hun er opptatt av arbeidsmiljøet, og hun sier at hun ser at ytre forventninger og omstillingsprosesser de siste årene har ført til en merbelastning for de ansatte. Og som hun sier, «om det er heldig, kan vi sikkert diskutere, men det er en del av dagens system». På meg virker det som et knefall for ei forestilling om «en akademias naturtilstand». Sånn er det bare, virker å være innstillinga.

Jeg våger å påstå noe annet. Det er ingenting «naturlig» ved dagens universitetssystem. Alt er konstruert, og alt kan konstrueres om.

Innlegget er først publisert i Universitetsavisa.

  • Les reportasjen: