– Det er ikke noe særlig å bli permittert på to dagers varsel. Jeg så ikke den komme i det hele tatt.
Annonse
Annonse

– Det er ikke noe særlig å bli permittert på to dagers varsel. Jeg så ikke den komme i det hele tatt.

Av Lina Christensen

Publisert 6. april 2021

Det kom brått på for Helga Anspach da hun ble permittert fra jobben som formidler ved kunstmuseet Kode i Bergen. Med en mann som er kulturarbeider, ble det tøft økonomisk.

– Grepene vi nå tar, vil oppleves som en belastning for mange, og de vil få store konsekvenser i det norske samfunnet. Men dette er en dugnad som vi er nødt til å ta i fellesskap og på vegne av fellesskapet, sa helse- og omsorgsminister Bent Høie torsdag 12. mars.

Fra den historiske pressekonferansen på Statsministerens kontor 12. mars 2020, der direktør i Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg, helse- og omsorgsminister Bent Høie, statsminister Erna Solberg og helsedirektør Bjørn Guldvog informerte om koronatiltakene. Foto: Eirin Larsen/Statsministerens kontor

Pandemien har rammet ansatte ved universiteter, høyskoler, museer og andre forskningsinstitusjoner hardt.

Annonse

Felles for de fleste ansatte i disse kunnskapsyrkene er at arbeidshverdagen har blitt helt annerledes. I denne saken har vi samlet historiene til tre enkeltmennesker fra året som har gått.

Dette er del 2 av vår reportasje om koronaåret. I del 1 forteller underviseren, stipendiaten og pandemiforskeren sine historier. Den kan du lese her.

Da hun var ferdig med å male huset, og permitteringen stadig dro ut, begynte hun å bli smådeppa.

Hvem: Helga Anspach

Tittel: Formidler ved Kode kunstmuseer og komponisthjem i Bergen

Det er ikke noe særlig å bli permittert på to dagers varsel. Jeg så ikke den komme i det hele tatt. Først tenkte jeg at «jaja, 20 dager med full lønn skal nok gå fint». Jeg prøvde å ta det med godt humør, og – som de fleste andre – tok jeg på meg malerklærne og satte i gang med å male huset, både inne og ute. Men da jeg var ferdig med det, og permitteringen stadig dro ut, så begynte jeg å bli smådeppa. Med en mann som er kulturarbeider, og som mistet nesten alle oppdrag, så ble det tøft økonomisk. Vi måtte gå til banken og til Lånekassen for å be dem stoppe nedbetaling av lån.

– Det var veldig godt da jeg kunne komme tilbake i juni. Men da var det også en hel verden jeg ikke hadde lært meg, sier Helga Ansbach. Foto: Paul S. Amundsen

Jeg synes det ble vist liten forståelse for hva formidling gjør. Formidling er så mye mer enn bare guidet omvisning. Jeg hadde akkurat fått midler til et bokprosjekt om hvordan man kan snakke om kunst, så jeg følte at jeg hadde mye jeg skulle ha gjort. Hjemme gikk jeg fra rom til rom for å hjelpe de tre barna mine med skolearbeid, så det var absolutt behov for meg der, men det at det ikke var behov for meg på jobben – det var en litt vond følelse.

Jeg tror både pianisten og de åtte tilhørerne felte noen tårer

Det var veldig godt da jeg kunne komme tilbake i juni. Men da var det også en hel verden jeg ikke hadde lært meg. I løpet av de tre månedene jeg hadde vært permittert, hadde de andre kollegaene mine blitt skikkelig flinke på digitale møter og lært seg denne nye formen for kommunikasjon. Jeg kjente på følelsen av at de lå langt foran meg.

Museet har vært stengt i flere perioder, og vi har fulgt påbudet om hjemmekontor. Det er utmattende og slitsomt når alt er så uforutsigbart. Det ser greit ut i Bergen nå, og vi kan ha åpent, men hva skjer neste uke? Akkurat nå lager jeg aktivitetshefter til barnefamilier og skriver på en veiledning for lærere til en ny utstilling vi planlegger med kunstneren Paul Cézanne. Men vi vet jo ikke om vi kan ta imot skoleklasser, så det er litt rart å jobbe med noe som kanskje ikke blir noe av. For første gang på lenge fikk vi i forrige uke lov til å ta med en gruppe unge mennesker med demens til Troldhaugen, hjemmet til Edvard og Nina Grieg, som også er en del av museet. De skulle egentlig ha vært på et kreativt kunstverksted, men da det ikke var mulig å få til, inviterte vi dem til en vandring i hagen der. Den nye direktøren på Troldhaugen spilte Grieg for dem – det var utrolig herlig. Jeg tror både pianisten og de åtte tilhørerne felte noen tårer. Det er mange sårbare grupper som ikke har noen tilbud, og som venter på å komme tilbake til museet.

Det ligger mye arbeid i utstillinger, og de er ofte kostbare. I høst brukte vi for eksempel mye tid på å lage audioguider, siden vi ikke kan tilby omvisninger for grupper. Da er det veldig leit når en utstilling plutselig blir stengt. Jeg har vært veldig provosert over prioriteringene, og over at man har kunnet gå på Ikea og se hundrevis av folk. Det er ikke på kunstmuseum smitten skjer. Det er greit at vi ikke kan ha store grupper på besøk, men det var merkelig at vi ikke kunne ta imot enkeltpersoner.

– Jeg husker nesten ikke tiden før korona. Det føles som tusen år siden.

Hvem: Emily Ann MacDonald

Tittel: Opprinnelig seniorrådgiver for avdelingen for smitte fra mat, vann og dyr i Folkehelseinstituttet, nå fagansvarlig for smittesporing

Jeg husker nesten ikke tiden før korona. Det føles som tusen år siden. Før pandemien var jeg seniorrådgiver i avdelingen for smitte fra mat, vann og dyr, der jeg jobbet med rådgivning og overvåkning av for eksempel mat- eller vannbårne sykdommer.

Med en gang det første smittetilfellet dukket opp i Norge, så startet Emily Ann MacDonald å jobbe med smittesporing. Foto: Erik Norrud

Med en gang det første smittetilfellet dukket opp i Norge, så startet jeg å jobbe med smittesporing. I begynnelsen var vi ikke så mange, men i september opprettet vi et nasjonalt smittesporingsteam, så nå er vi flere. Teamet har tre formål: å bistå kommunene ved kompliserte utbrudd, koordinere smittesporing som går på tvers av kommunegrenser, og å følge opp smitte som oppstår på offentlige reiser.

Trykket har vært høyt, men det har gått i bølger. I alle de første 4000 tilfellene måtte kommunelegene ringe direkte til oss for å melde fra om nye smittetilfeller. Da gjaldt det å få oversikt. I begynnelsen fokuserte vi mye på om den smittede hadde reist eller ikke. I mai og juni var det en stille periode, før det begynte å ta seg opp igjen etter sommeren med utbrudd etter fester på vestkanten i Oslo og med utbruddet på Hurtigruta. Under Hurtigruta-utbruddet hadde vi daglige møter med både selskapet og Tromsø kommune. Vi tok imot lister av alle passasjerene, og vi ringte til kommunene som passasjerene bodde i. Men for smittesporingsteamet har perioden siden jul vært den travleste. Med de muterte virusene måtte vi begynne på nytt. Fungerte alle metodene, eller måtte vi justere på noe?

Det er mye brannslukking. Jobben vår involverer ofte noe som ikke har gått bra. Det er en utfordrende situasjon, men vi har blitt vant til å snu oss fort og bistå der det er mest behov. Det er litt som å håndtere en situasjon som endrer seg hele tiden. Vi har en døgnåpen vaktordning som er tilgjengelig for kommuneleger. Det er ikke akkurat så mange som ringer klokka tre om morgenen, men det hender at det kommer telefoner ganske så tidlig eller på kvelden. Ofte dukker det opp akutte henvendelser der kommuneleger ber om et møte i løpet av timer eller minutter.

Det er overraskende at jeg ikke er mer sliten

Vi prøver å gi konkrete råd. Hvis det for eksempel har vært utbrudd på en byggeplass eller på en restaurant, drøfter vi hva slags tiltak som er nødvendig, om hele kommunen bør stenges ned, eller om alle nærkontakter bør testes. Vi hjelper også kommunene med å forstå rådene: Tjue smittetilfeller blant ungdom høres kanskje mye ut. Men hvis alle har vært på den samme festen eller går i den samme klassen, så er det mindre bekymringsfullt, fordi vi kan forklare smitteveien.

Det er både gode og dårlige sider ved å jobbe så direkte med covid-19. Det er fint å bruke tiden på noe som hjelper situasjonen, men det betyr også at det ikke er tid til å jobbe med noe annet. Jeg har egentlig mange av de samme oppgavene som før, men nå er det mye mer som skjer på en gang. Før var det flere som jobbet med det samme utbruddet på en måned, nå er det kanskje ti utbrudd på en uke. Det er overraskende at jeg ikke er mer sliten, gitt at jeg har jobbet med dette i et år. Det er noen tunge dager, men generelt er det spennende nok til at jeg har motivasjon til å fortsette.

– Jeg er en ekstrovert type. Da er det helt forferdelig å være på hjemmekontor.

Hvem: Erik Dahlgren

Tittel: Hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved Oslomet siden 2016, hovedverneombud og lokal tillitsvalgt en del år før det

– Det største problemet er at vi ikke får den personlige kontakten med andre, sier tillitsvalgt Erik Dahlgren. Foto: Ketil Johannessen

Det er en grunn til at jeg har tatt på meg jobben som tillitsvalgt. Jeg er en ekstrovert type. Da er det helt forferdelig å være på hjemmekontor. Det største problemet er at vi ikke får den personlige kontakten med andre. Når jeg sier andre, mener jeg medlemmene våre, kollegaer og andre tillitsvalgte på universiteter og høyskoler eller lokallag rundt i hele landet. Vi holder kontakten på telefon og Teams, men vi kan ikke sette oss ned og snakke sammen under fire øyne og si «Jeg har en sak gående nå. Har dere vært borti noe tilsvarende?». Akkurat det savner jeg.

Lønnsforhandlinger og typiske konfliktsaker er vanskeligere å løse digitalt enn fysisk. Jeg uttaler meg litt vagt nå, for det som skjer i forhandlinger, skjer liksom der og så er vi ferdig med det. Men vi hadde en runde under lønnsforhandlingene på slutten av fjoråret der vi bare måtte avslutte. Vi klarte ikke å komme i gang i det hele tatt. Vi kom heldigvis greit i mål til slutt, men veien dit ble litt ekstra kronglete. Det var helt klart at det hadde vært nyttig å være fysisk til stede. I de vanskelige sakene så er det nettopp det å ta en pause – og gå ut på gangen med HR-direktør eller rektor eller hva det måtte være – og så kan to–tre av oss få snakket ut og ryddet opp.

Jeg har spurt meg selv om hvordan medbestemmelse og universitetsdemokrati kan utføres fra hjemmekontoret. Det har vært litt sånn både-og. Universitetet har opprettet en krisestab som tar mange avgjørelser. Der er ikke vi med, så vi har ikke noen påvirkning på hva som blir sagt. Det har jeg undret meg litt over. Jeg ser at i andre organer, som i kommunene, så er gjerne hovedtillitsvalgt med i beredskapsgruppene. Vi får dermed ikke mulighet til å utøve vår medbestemmelse, og vi kommer veldig langt unna der avgjørelsene blir tatt.

Når det er sagt, så har vi har våre jevnlige IDF-møter (informasjon, drøfting og forhandling). HR-direktøren har vært flink til å ta med seg ting som vi har hatt oppe til diskusjon, så vi har hatt mulighet til å påvirke den veien. Det som har gitt oss mest diskusjoner, har vært forlengelse for stipendiater som har blitt forsinket, utstyr til hjemmekontoret og kompensasjon for forskjøvet arbeidstid. Da alt ble stengt og vi måtte ha hjemmekontor, så løste mye av dette seg fint. Det har blitt kjørt hjem møbler og skjermer og det ansatte trenger for å ha et velfungerende hjemmekontor. Vi har også fått til en del for stipendiatene, men det er klart at vi kunne fått til mer. Vi fikk også på plass kompensasjon for kveldsarbeid. Det var kanskje ikke verdens beste løsning, men det var vesentlig bedre enn det som står i hovedavtalen. Jeg føler at vi har en arbeidsgiver som lytter, selv om det å praktisere medbestemmelse kan være litt vanskelig.

Arbeidsgiveren har fortsatt ansvar for å ivareta arbeidstakerne og deres arbeidsmiljø, selv om de sitter på hjemmekontor. Det koster de ansatte å stille hjemmet sitt til disposisjon. I stedet for at du drar på morgenen og kommer tilbake på ettermiddagen, så må du nå fyre hele dagen. Det er heller ikke alle som får mobilregningen dekket av arbeidsgiveren, slik jeg får. Dette tror jeg kommer til å bli en større sak framover.

*Oslomet-rektor Curt Rice svarer slik på Erik Dahlgrens ytringer:

– Jeg har respekt for at han har den opplevelsen, og jeg har i utgangspunktet sterk lyst til å ivareta medbestemmelse. Våre rutiner for krisehåndtering er bygget på å håndtere kortvarige kriser, for eksempel en brann. Nå har vi lært at en krise kan vare et helt år, og det kan hende at det krever en annen tilnærming til kriser og beredskapshåndtering. Det er naturlig for oss å vurdere ønsket til tillitsvalgt. Hvis strukturen ikke gir medbestemmelse, så må vi se på dette.

Les mer: