Det er tre vesentlige ulemper med artikkelbaserte avhandlinger. Monografien bør bli en ny mal, mener Leiv K. Sydnes.

Det er tre vesentlige ulemper med artikkelbaserte avhandlinger. Monografien bør bli en ny mal, mener Leiv K. Sydnes.

Av Leiv K. Sydnes, professor emeritus, Bergen

Publisert 11. oktober 2021

Jeg er uenig i at monografiformatet er uegnet for å publisere forskningsresultater fra mange fagfelt på skikkelig måte.

I Forskerforum nr. 7/2021 er det en artikkel om monografien som format for doktoravhandlinger. Artikkelen tar utgangspunkt i et intervju med Laura Maria Führer, som leverte inn doktoravhandling i monografiformat like før sommeren. Det er tydelig at hun fra flere hold møtte mangel på forståelse for å ha vraket artikkelformatet, og grunnen til dette blir utdypet av Kristin Solli og Lynn Nygaard, som har gitt ut bok om å skrive avhandling i samfunnsfag og humaniora.

Leiv K. Sydnes.

En modell fra MIT

Hovedinntrykket som fester seg, er at monografiformatet er uegnet for å publisere forskningsresultater fra mange fagfelt på skikkelig måte og til hinder for å lære skriving og publisering av artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Begge deler er jeg uenig i. Ved riktig valg av monografivariant vil artikkelskriving bli en del av opplæringen, samtidig som negative resultater, som i det store og hele ikke blir presentert skikkelig i vitenskapelige artikler, kan bli omtalt på fagmessig vis.

Annonse

Selv har jeg brukt en monografivariant hentet fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) som mal for mine doktorstudenter i organisk kjemi i mer enn 40 år. I hoveddelen presenteres positive og negative resultater side om side med samme grundighet i kapitler som bygger på hverandre, og i et appendiks er det som oftest minst én publisert artikkel og ett manuskript. Hoveddelen og manuskriptet er det kandidaten som skriver under adekvat veiledning, mens veileder og eventuelle samarbeidspartnere er mer involvert i artikkelskrivingen og publiseringsprosessen. I eksperimentelle fag som kjemi inneholder artiklene ofte bidrag fra flere studenter som dermed blir medforfattere, og legges bare artikler til grunn, blir det fort uklart i hvilken grad de forskjellige forfatterne har bidratt. På disputasen er det derfor hoveddel og manuskript(er) som står i fokus, samt i hvilken grad kandidatens resultater er korrekt presentert i artikkelen/artiklene.

Uklart resultat – ingen artikkel

Etter min mening er det i alle fall tre vesentlige ulemper med artikkelbaserte avhandlinger. Den viktigste er at godt planlagte og gjennomførte forsøk som ikke gir klare resultater, i det store og hele ikke blir dokumentert i tidsskriftartikler i det hele tatt. Resultatene av slike forsøk blir dermed værende i primærjournalene og forsvinner raskt fra det vitenskapelige fundamentet for videre forskning, noe som er svært beklagelig siden nye oppdagelser er begravd i resultatene av forsøk som mislykkes til tross for at de er basert på det fremste av relevant kunnskap. I en monografi er det derimot rikelig med plass til presentasjon av slike resultater, noe vitenskapen vil kunne tjene på. En bieffekt av en slik praksis er at det blir nødvendig å henvise til monografiavhandlingen når artikler skal publiseres, og det vil bidra til å fjerne støvet fra dem.

Grundigere skriveopplæring

En annen fordel med monografiformatet er at skrivingen kan starte når prosjektarbeidet begynner. Dette gir et godt grunnlag for en mye grundigere skriveopplæring enn hva skriving av artikler gjør. Mange samtaler med doktorstudenter i inn- og utland har avdekket 1) at mange får svært lite skriveopplæring og 2) at mange som ikke har engelsk som morsmål, bidrar lite til skriving av artikler på engelsk. Hvis doktoravhandlingen består av tre–fire slike artikler og en relativt kort sammenfatning på engelsk, blir dermed grunnlaget for å bedømme doktorarbeidet uriktig og totalinntrykket feil.

Hindrer ambisiøs forskning

En tredje fordel med monografien som avhandlingsform er at prosjekter med større fallhøyde kan settes i gang. Med et treårig studieløp som inkluderer ett semester med forskjellige utdanningsaktiviteter, mener jeg det er åpenbart at når det skal produseres tre–fem vitenskapelige publikasjoner som studenten skal skrive mye av selv, blir det for lite tid igjen til å drive forskning på høyt nivå. Resultatet blir enklere doktorgradsprosjekter som «garantert» vil gi det nødvendige antallet publikasjoner, med en senkning av ambisjonsnivået som resultat. Dette er et viktig eksempel på hvordan publikasjonsformatet påvirker forskningen, noe Solli er inne på i artikkelen og som forskningen ikke er tjent med.

Konklusjon: Monografiformatet, i en variant som inkluderer innføring i artikkelskriving basert på resultater fra doktorarbeidet, bør bli ny mal for doktoravhandlinger her i landet. Det vil både forskningen og forskerutdanningen tjene på.

Les også: