«Det skal kuttes, og svaret får vi til høsten. Noen kommer til å bli lei seg.»

Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

Publisert 13. februar 2019

Det distriktspolitiske aspektet ved utdanningssektoren synes helt fraværende – med unntak av at det står i veien for de nye universitetenes deltakelse i kampen om fremragende forskning, skriver Oddveig Storstad.

Jeg har hatt usedvanlig mange gode lærere gjennom hele skolegangen. På videregående fikk geografilæreren meg til å fatte interesse for bergarter. En norsklærer fikk meg til å lese Liv Køltzow og skrive særoppgave om kvinneskikkelser i norsk litteratur. Gitt utgangspunktet var dette en bragd av begge lærerne, selv om interessen for bergarter var høyst forbigående.

Av de lærerne jeg hadde i grunnskolen, hadde mange sin utdannelse fra det som den gang het Levanger lærerhøgskole, men som nå er en del av Nord universitet. Nesten uten unntak kom de fra andre steder i landet, men de hadde blitt værende etter endt utdanning. De var mine naboer, foreldre til mine venner, mine lærere og de var aktive i lag og foreninger i lokalsamfunnet.

Selv flyttet jeg fra Levanger til Trondheim for å ta utdanning. Jeg ble også værende. Det var aldri ledd i noen fastlagt plan fra min side. Det ble bare slik. Det ble slik for mange av oss. Ikke unaturlig når utdannings- og etableringsfase faller sammen i tid. Bosetting bestemmes i stor grad av hvor du føler tilhørighet. Valg av utdanningssted skaper gjerne en slik tilhørighet. Dårligere utdanningstilbud i distriktene vil derfor forsterke sentraliseringen.

Dette resonnementet underbygges av studier utført ved Senter for profesjonsutdanning (Gythfeldt og Heggen 2014, Røberg 2012). Et hovedfunn er at høyskolene utenfor de store byene i betydelig grad rekrutterer studenter fra eget fylke eller region, samt at svært mange blir værende i området etter endt utdanning. Studiene viser at de som flytter til Oslo for å ta tilsvarende utdanning, i langt mindre grad kommer tilbake til regionen etter endt utdanning.

Vi kan ikke vite sikkert hva situasjonen for rekruttering til arbeidsmarkedet i distriktskommuner hadde vært, om det som en gang het distriktshøyskoler, ikke fantes. Men det er all grunn til å tro at rekrutteringen av personer med høyere utdanning til både offentlig sektor og lokalt næringsliv hadde vært mer krevende. I tillegg viser studiene at mange trolig ikke ville tatt høyere utdanning i det hele tatt, om de ikke hadde hatt muligheten til å gjøre det i sitt eget nærområde. Det er ikke alle som vil eller kan flytte til byene for å ta utdannelse.

Nå er den strukturen som ble bygd opp utover i 1970-årene, med distriktshøgskoler som senere vokste seg større og ble til høyskoler, under sterkt press. Flere har blitt eller er på vei til å bli universitet. Nord universitet har fått kniven på strupen – de sliter med å nå målene som kvalifiserer for tittelen universitet. Kunnskapsdepartementet mener den desentraliserte strukturen med ni campuser spredt fra Stjørdal i sør til Stokmarknes, 90 mil og ei ferje lenger nord, er en «utfordring». Det skal kuttes, og svaret får vi til høsten. Noen kommer til å bli lei seg.

Det ligger ingen utredninger til grunn for strukturendringene som nå skjer i sektoren. Ingen Kleppekomité. Ingen Ottosenkomité. Ingen bred debatt i Stortinget.

Det distriktspolitiske aspektet ved utdanningssektoren synes helt fraværende – med unntak av at det står i veien for de nye universitetenes deltakelse i kampen om fremragende forskning. Men landet skal driftes også, og ikke alle kan få nobelprisen. Ifølge SSB vil vi mangle 20 000 sykepleiere og 30 000 lærere i 2035, og når mye tyder på at en desentralisert utdanningsstruktur vil rekruttere flere studenter til disse utdanningene, bør man kanskje ha en bredere diskusjon om strukturen på utdanningssystemet enn tilfellet er nå.

  • Les også: