Doktorens kompis

Doktorens kompis

Av Ragnhild Fjellro

Publisert 10. januar 2018 kl. 15:34

Ennå faller overveldende mange stipendiater fra før disputasen. Dette er boka som kan motivere og støtte en stressa og bekymra ph.d.-student.

Akkurat nå sitter det nesten ti tusen stipendiater rundt omkring på akademiske institusjoner i Norge.

Mange av dem vil komme i mål, men statistikken tyder på at en tredjedel av dem vil falle fra før de har fått levert noen avhandling. Hva kommer det av? Mye tyder på at mange opplever det som ensomt å ta en doktorgrad. Mange bekymrer seg og stresser. På flere ph.d.-programmer er dessuten kravene uklare. Nå har sosiologen Silje Bringsrud Fekjær skrevet boka som kan være en redningsplanke for mange av dem som er i faresonen. Hva er den tuftet på?
Boka, med sine åtte kapitler, er like tilforlatelig enkel som den er oversiktlig og logisk bygd opp. Etter en kort introduksjon om selve graden starter hun med stipendsøknaden, om kravene, prosjektskissen og opptaket. De neste fire kapitlene er for alle som har vært så heldige å få stipend. Her handler det om arbeidsprosessen, om kurs, seminarer, konferanser og utenlandsopphold, det handler om hvilken rolle man har som stipendiat i akademia og i samfunnet, og det relasjonelle og faglige knyttet til veiledning. Hva kan man forvente av veileder, og hva skjer om man ønsker å bytte?

Les også: Hun møter ph.d.-ene som er lengst nede: – Vanligere at de gråter enn at de ikke gjør det

Hva man bør tenke på
Det lengste kapitlet tar for seg selve innholdet i avhandlingen. Her er det tidstypiske og opplagte spørsmålet om man bør velge artikkelbasert eller monografi selvfølgelig drøftet, men her er også refleksjoner om hva man bør tenke på i valg av tidsskrift, hvordan man svarer på fagfellevurderinger, samskriving med kolleger og om det å skrive på engelsk – for eksempel. I kapittel 7 nærmer vi oss slutten. Når kan vi sette punktum og levere? Og hvordan foregår egentlig en prøveforelesning, en disputas og en disputasmiddag? Det aller siste kapitlet handler om livet etter disputasen, og om arbeidsmarkedet.
Gjennomgående er det en stødig, tematisk bredde i boka, der det praktiske og konkrete har forrang. Fekjær sier tilsynelatende mye som vi kanskje vet fra før, men det er virkelig bare tilsynelatende. For dette er kunnskap som ofte er stille, eller i alle fall ganske skjult. Det er den som sitter i erfarne professorvegger og kryper mellom stolene i komitémøter, og som man som stipendiat kan bruke uforholdsmessig mye tid og krefter på å tilegne seg. Nå står mye av den der, svart på hvitt. Det kan for eksempel være kunnskapen om at den aller vanligste innvendingen mot et prosjekt er at «prosjektet er for stort til at det er realistisk å gjennomføre», eller at kappen må ha et eget formål, eller at tidsskriftredaktører også kan ha sine favorittmerknader fra visse fagfeller, som antagelig bør gis mest vekt ved revidering av en artikkel, eller at man sjelden har så voldsomt mye igjen for å delta på konferanser og workshops.

Ujålete
Det er denne kunnskapen, som gjennomgående presenteres på en ujålete, realistisk og desillusjonert måte, som gjør boka til en kompis man kan ta den korte kaffepausen med, med ganske jevne mellomrom. Her kan man få lufta noen bekymringer, og få konkrete råd og verktøy tilbake. Råd og verktøy som sågar er gitt med et empatisk, drøftende språk, krydret med hverdagslige anekdoter og motiverende statistikk, akkurat slik en skikkelig grei kompis skal by på.

Les også: