Av Aasne Jordheim
Publisert 12. november 2024 kl. 11:54
Modus ponens er navnet på et argument med en form som garanterer for logisk gyldighet. Det ser slik ut: Hvis A, så B. A, derfor B. Eller vi kan skrive det med ord:
Hvis kunnskap om argumentasjon og logikk spres, bedres diskusjonsmiljøet i landet. Professor i filosofi Einar Duenger Bøhn sprer slik kunnskap i Kunsten å tenke sammen. Og dermed har vi konklusjonen: Diskusjonsmiljøet bedres i landet.
Dette er altså logisk gyldig, men om det er sant, det som står der, er en annen sak. Det avhenger av innholdet i premissene, om hvorvidt påstandene stemmer overens med virkeligheten. Bøhn ønsker seg «et endelig svar om hva virkeligheten egentlig består i». «Jeg vil vite sannheten», skriver han på første side. Så det er dit boka skal, til sannheten, og den finner vi ifølge forfatteren «best gjennom en god diskusjon med andre». Bokas formål er å vise reglene for «en god diskusjon, som innebærer god argumentasjon og god kritikk». Reglene og poengene sine henter han fra vitenskapsfilosofi og ikke minst logikk, som vil si fra områder som søker å fremme saklig og overbevisende tenkning. Fornuften er altavgjørende her.
Einar Duenger Bøhn
Kunsten å tenke sammen. Elementær logisk tenkning
Cappelen Damm Akademisk, 2024
96 sider
Bøhn skriver friskt og lett om et stoff som en gang var ex.phil.-pensum, men som i mindre grad er det nå. Han baker det inn i en fortelling, slik at det blir artig å følge med. Han skriver om deduksjon, induksjon og abjeksjon, om a priori, a posteriori og Arne Næss’ legendariske tegntrekant. Man må skjerpe seg, mener Bøhn, for kun slik klarer man å holde seg stringent og klar og å unngå krangler, personangrep og endeløse metadiskusjoner. Men er han helt klar selv?
I sine eksempler trekker han oss inn i debatter omkring kjønn og innvandring. Det er klargjørende og på sin plass. Så kommer han med en fortelling om å fylle i feil tank på bobilen, og selv om det er fornøyelig å lese om, er det vel ikke helt saklig. For nå er vi over i en annen kategori, en som handler om fakta og ikke meninger (meningsdiskusjoner baserer seg selvsagt også på fakta, men avgjøres ikke på samme måte som virkemåten til en bil). Enda en kategori støter vi på her. Helt i begynnelsen av boka ytrer Bøhn et dyptfølt ønske om å vite «hvordan barna mine egentlig har det» – og dermed er vi innenfor området eksistens. Det er et diffust område, hvor følelser har en viktig plass, ja, hele anslaget for denne boka sitrer jo av følelser: «Jeg vil vite sannheten», skriver Bøhn.
Virkeligheten er noe man kan stå med lommelykt og lyse på, tenker Bøhn seg, og dess flere lys, dess bedre. Bildet hans forutsetter at man kan distansere seg fra det man undersøker. Men man kan nødvendigvis ikke det, viser han selv, siden virkeligheten er noe som angår oss så dypt. Dette viktige poenget klarer han ikke å bringe inn i utlegningene sine, og derfor blir teksten innimellom litt banal. Og hvem er den da for? Alt kan ikke styres av regler og et ønske om oversikt og ryddighet, som om vi er i en militærleir. Vi er jo også i noe ukjent, som gjør oss sårbare, og hvordan møter vi hverandre da? Det skriver han ikke om, bortsett fra å si at vi skal være velvillige i vår fortolkning av andre. Men hvordan kommer vi oss dit? Uten også å trekke inn etikken?
Logikken holder i argumentet innledningsvis, men helt sant er det nok ikke.
Les også:
