En av verdens fremste psykologiprofessorer vitnet for feil mann. Det fikk konsekvenser.
Annonse
Annonse

En av verdens fremste psykologiprofessorer vitnet for feil mann. Det fikk konsekvenser.

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 5. november 2020

Da det ble kjent at hun skulle være ekspertvitne i Harvey Weinstein-saken, fikk Elizabeth Loftus en epost fra universitetet. Amerikanske forskere står utsatt til i en tid preget av «cancel culture».

I februar 2020 sto den famøse Hollywood-produsenten Harvey Weinstein tiltalt for flere seksuelle overgrep, inkludert voldtekt. Weinstein-saken hadde allerede preget USA og mediebildet i lang tid.

Produsenten bak filmer som Pulp Fiction, Ringenes herre og Shakespeare in Love var anklaget for voldtekt og seksuell trakassering av mange titalls kvinner. Saken rammet et maktsentrum for kjendisverdenen, og ble en av katalysatorene for metoo-kampanjen.

– Jeg skulle vitne i saken på en fredag. Dagen er ikke så viktig, men jeg husker det, for torsdag kom det en stor artikkel i LA Times om meg, forteller professor Elizabeth Loftus ved University of California, Irvine.

Vitnemålet skulle få konsekvenser.

Cancelled

For fagfolk i psykologi er Loftus et kjent navn. Hennes forskning om falske minner har fått stort gjennomslag og har resultert i en rekke priser og æresbevisninger. Men også kontroverser.

Denne fredagen i februar, som mediedekningen kan bekrefte at er et ekte minne, skulle hun dra til New York og vitne på vegne av forsvaret til en av USAs mest forhatte menn. Vitnemålet skulle handle om forskningen hennes, om hvordan menneskers minner ikke alltid er til å stole på.

– Jeg visste at det kunne føre til problemer, forteller Loftus til Forskerforum. Hun har lang erfaring med at hennes forskning også blir brukt i forsvaret av tiltalte overgripere.

– Men jeg ville ikke nekte å presentere mitt vitenskapelige arbeid om minneforskning bare fordi det skulle få konsekvenser for meg. Da ville jeg følt meg som en feiging.

Samme dag som artikkelen om at hun skulle vitne kom ut, fikk Loftus en e-post fra New York University (NUY), hvor hun skulle holde en forelesning et par måneder senere. E-posten var fra instituttlederen for psykologi.

– Han skrev at de måtte avlyse «på grunn av uforutsette hendelser». Jeg skrev tilbake og spurte hvorfor, men fikk ikke noe svar.

– En liten gruppe studenter stilte krav til dekanen om at jeg skulle få sparken. De sa at jeg forgiftet studentenes sinn. Foto: TT Nyhetsbyrån/NTB

Når Forskerforum snakker med Loftus i oktober 2020 har hun fortsatt ikke fått noen forklaring Det eneste hun har fått høre var fra en kollega på NUY som fortalte at det var sterkt mislikt at hun vitnet i rettssaken. Det har styrket hennes tro på hva som skjedde.

– Ble du utsatt for det vi nå omtaler som «cancel culture»?

– Oh yeah, absolutely!

– Sjokkerende økning

2020 ble året cancel culture virkelig ble et fenomen av en viss størrelse i USA. Avlysningskulturen er merkelappen som er satt på handlingene til protestgrupper som oppfordrer til at personer boikottes, kanselleres fra arrangementer eller fjernes fra posisjoner for sine kontroversielle uttalelser.

Det kan også innebære fjerning av alt som minner om dem, som statuer eller navneplaketter. Fenomenet har rammet alt fra kjendiser til selskaper som har gjort noe som anses kritikkverdig, men nå rammer det også folk i akademia, som Elizabeth Loftus som vitnet i en kontroversiell rettssak. Ikke til støtte for en overgriper, men om forskningen sin.

Foundation for Individual Rights in Education (FIRE) i New York er en organisasjon som jobber for ytringsfrihet i akademia i USA. Den er partipolitisk nøytral og bistår folk som opplever brudd på rettighetene sine. Peter Bonilla er visepresident for FIREs utadrettede programmer og prosjekter. Han er dypt bekymret for ytringsrommet i akademia:

– Mange universiteter har sabotert for seg selv når de ikke har stått imot krav som bryter med ytringsfriheten, sier Peter Bonilla i FIRE. Foto: FIRE

– De siste månedene har uten sammenlikning vært den travleste perioden så lenge vi har eksistert. Vi har sett en sjokkerende økning i antall saker.

– Hva kommer dette av?

– Det handler om det nåværende politiske klimaet med veldig mye politisk og samfunnsmessig spenning.

Bonilla mener spenningen har blåst seg opp som en ballong før en nål fikk det hele til å eksplodere: Drapet på George Floyd i Minneapolis 25. mai. Drapet ga nytt liv til Black Lives Matter-bevegelsen, som har rettet oppmerksomheten mot diskriminerende praksiser, vold og politidrap av mennesker med mørk hudfarge. Bevegelsen har holdt store demonstrasjoner, også ved universiteter.

– Det har vært mange krav fra studenter om å jevne ut etnisk ulikhet ved universitetene og gjennomføre sosiale reformer. Klimaet har blitt ganske opphetet, og mange studenter og ansatte har blitt beskyldt for å si etnisk ufølsomme ting eller å komme med rasistiske bemerkninger. Folk har krevd etterforskning, straff og i noen tilfeller å kaste folk ut av universitetet, sier Bonilla.

C-ordet

Via en litt ubehagelig omvei skal saken til Elizabeth Loftus også knytte seg til det som skjer i kjølvannet av Black lives matter-bevegelsen.

Det begynte med reaksjonene hun fikk da hun vitnet i Weinstein-rettssaken. Som så mange andre opplevde hun at noen studenter forsøkte å få henne sparket. I tillegg til kanselleringsaksjonen, som ikke førte frem, fikk Loftus stygge meldinger på telefonen og e-poster.

– Jeg ble kalt C-ordet, sier hun med et strengt alvor i stemmen.

Det er vanlig i engelsktalende land å omtale stygge ord med sin forbokstav. C-ordet står for «cunt», det kvinnelige kjønnsorgan, og anses som ett av de styggeste skjellsordene på engelsk.

Loftus husker særlig en direkte konfrontasjon som spesielt ubehagelig:

– På universitetet begynte en professor, foran andre kollegaer, å skrike til meg: «Hvordan kunne du? Hvordan kunne du? Weinstein!?» etteraper Loftus i en høy stemme.

Kvinnen som skjelte henne ut var en prominent jussprofessor. En kjent feminist og menneskerettighetsjurist.

Demonstranter foran rettsbygningen i New York da Harvey Weinstein ble stilt for retten tidligere i år. Ved mikrofonene er skuespiller Rose McGowan, en av kvinnene som anklaget Weinstein for overgrep. Over 80 kvinner har anklaget Weinstein. Foto: Polaris/NTB

N-ordet

Men, som om skjebnen så sitt snitt til å spille menneskene et puss, skjedde det noe uventet noen måneder senere.

Professoren som kritiserte Loftus, hadde selv havnet i trøbbel. Hun hadde kommet i skade for å bruke et ord som er svært problematisk, kanskje det eneste som slår C-ordet på rangeringen over forbudte begreper.

I en forelesning hadde professoren brukt «the N-word». «N-ordet» brukes om det rasistiske ordet «nigger», som har blitt brukt nedsettende om svarte fra 1700-tallet frem til moderne tid. Vi tar altså sjansen på å forklare hvilket ord det er snakk om for våre norske lesere. Hadde denne artikkelen vært skrevet i en amerikansk publikasjon ville vi med all sannsynlighet vært gjenstand for nettopp avlysningskultur.

Det kan Elizabeth Loftus attestere på. Professoren som brukte begrepet ble nemlig raskt ble fjernet fra undervisningen.

– The canceller got cancelled, sier Loftus.

Hun legger til at hun tok kontakt med professoren for å støtte henne da hun ble fjernet fra undervisningen, hun syns det var for ille, og at de nå har et godt forhold. Forskerforum har forsøkt å få jussprofessoren i tale, men hun har ikke svart på vår henvendelse.

I stedet for å diskutere sak, prøver folk angripe det som gir personen legitimitet til å uttale seg.


Anja Sletteland, konfliktforsker

I mediedekningen av saken har det imidlertid kommet uttalelser både fra universitetet og fra professoren, som viser hvordan bruken av N-ordet i en akademisk kontekst er høyst risikabel.

Kvinnen forklarer at hun brukte ordet i en akademisk relevant sammenheng, der hun diskuterte hvordan hatefulle ytringer reguleres av sosiale medier som Facebook.

Hun viste til en magasinartikkel som beskrev hvordan ulike stavemåter av N-ordet kan være tillatt eller ikke. Hvis ordet er stavet «nigga» og brukt av svarte selv, vil det kunne tillates. Senere skal hun ha gjentatt ordet da hun forklarte hvorfor hun brukte det.

«Jeg brukte ikke ordet (…) med noen annen hensikt enn å referere til Facebooks problemer med å forsøke å fjerne ordet i USA, med de utfordringene som fulgte, og å forklare konteksten ordet ble brukt i for de som åpenbart ikke hadde lest artikkelen eller deltatt i timen», forklarte professoren i en skriftlig uttalelse til studenter og kolleger.

– Det blir verre

University of Californias juridiske fakultet beklaget bruken av begrepet kort tid etter at saken kom opp. De skrev at «mange i ledelsen har brukt mye tid de siste 24 timene til å lytte til svarte studenter som er så traumatiserte at de ikke kunne fokusere eller delta i undervisningen. Våre svarte studenter må atter en gang bære en uakseptabel og unødvendig byrde.»

Videre forklarte ledelsen sin holdning slik:

«Vi burde ikke legge sten til byrden for våre studenter i den akademiske frihetens navn. Vi fordømmer uten omsvøp ytringer av begreper i undervisning, som N-ordet, som er ladet med smertefulle og undertrykkende historier. Menneskelig anstendighet og respekt for følelsene til andre krever såpass.»

– Dette burde ikke skje, men det skjer mye oftere nå, kommenterer Peter Bonilla i FIRE. Han forteller at flere av sakene de har behandlet i år har handlet om nettopp bruken av N-ordet.

Saken i California er langt fra enestående. Ett av de mest bemerkelsesverdige tilfellene det siste året var da professor Gregory Patton uttalte et kinesisk ord «nei ge» gjentatte ganger i en nettundervisning, noe som kunne misforstås til å være N-ordet. Han har midlertidig sagt fra seg kurset han underviser i etter kritikken. Professor Gary Shank ved Duquesne University ble nylig oppsagt fordi han brukte ordet, i det han mener var på en pedagogisk korrekt måte.

– Det er gjerne forelesere som bruker ordet plassert i en relevant sammenheng ved at de for eksempel siterer direkte fra en tekst, forteller Bonilla.

– Universitetsansatte blir etterforsket, suspendert, fjernet fra klasserommet, og blir i noen tilfeller oppsagt for noe som helt klart er beskyttet av deres akademiske frihet.

– For nå snakker du om tilfeller der de ikke bruker ordet, men forteller om det?

– Ja, selv når du presenterer det i en kritisk eller historisk kontekst.

Han mener å se en utvikling som går i feil retning.

– Det blir verre. Ikke bedre. Universitetene har blitt mer ettergivende når noen klager på bruken av begrepet. De kneler under presset, de svikter studentene, og definitivt de ansatte.

Black Lives Matter-bevegelsen har også satt sitt preg på universitetene. Her ser vi studenter ved Purdue universitet demonstrerer mot rasisme og politivold. Foto: Sipa USA/NTB

Studentene mener på sin side at akademisk frihet ikke gir rett til å krenke, og at det å uttale ordet rammer svarte minoritetsstudenter som allerede er utsatt for rasisme overalt ellers i samfunnet. Etter denne hendelsen ved University of California, Irvine uttalte studentorganisasjonene seg i en egen, samlet uttalelse:

«Akademisk frihet er ingen unnskyldning for å bruke et ord som rammer våre svarte kolleger og opprettholder hvit overmakt og institusjonell rasisme. Videre kan ikke akademisk frihet rettferdiggjøre å bruke rasebeskrivelser i utdanningens navn, som går på bekostning av og skader svarte studenters læringsmiljø.»

Politisk anomi

En som kjenner godt til den polariserte debatten i USA er Anja Sletteland, konfliktforsker og for tiden førsteamanuensis ved Oslomet. Hun forsket opprinnelig på debattklimaet rundt Israel/Palestina-konflikten.

– Alle eksemplene som kommer opp nå i forbindelse med cancel culture-diskusjonene, hvor forskere og professorer mister jobben, blir kansellert og utsatt for trusler og hets, det har pågått i evigheter blant folk som jobber med Israel/Palestina-konflikten, sier hun.

– Å få klager betyr for et universitet at de risikerer å miste donasjoner og studenter, sier konfliktforsker Anja Sletteland som har erfaring fra USA: Foto: Eivind Volder Rutle

For å finne ut av hvorfor konflikten var så betent i USA, gjorde hun to års feltarbeid der. Det gikk fint så lenge hun gjorde selve forskningsarbeidet, men da hun skulle publisere funnene sine, oppsto det problemer.

– Jeg fikk krav om å endre funnene mine. Ikke bare fra fagfeller i tidsskrifter, men også min egen doktorgradskomité. Det endte med at jeg byttet forskningstema, selv om jeg har enormt mye upublisert materiale, forteller Sletteland.

Hun konkluderer med at slike felt, der kanselleringer og boikotter blir en del av verktøykassen til partene, er rammet av politisk anomi.

– Det er en tilstand der normer for kommunikasjon og samhandling brytes ned, så det ikke er mulig å forstå hverandre.

Hun viser til at det skjer i Israel/Palestina-konflikten, i rasismedebatten og i metoo-debatten, som Elizabeth Loftus er et eksempel på.

– De reaksjonene kommer som en sisteinstans, når det ikke er noe mer man kan gjøre, når det ikke fungerer å snakke sammen lenger. I stedet for å diskutere sak, prøver folk angripe det som gir personen legitimitet til å uttale seg. For eksempel har det i metoo-debatten blitt kastet frem og tilbake anklager om at man enten forsvarer overgrep mot kvinner eller driver heksejakt på menn.

Kan ramme alle

Hvordan havnet vi der? Sletteland mener campuskulturen i USA handler mye om politiserte universiteter, og at universitetene også er avhengig av donasjoner fra organisasjoner, foreldre og tidligere studenter. Det gjør at omdømmet blir viktig.

– Det er svært mange som er veldig opptatt av innholdet i undervisningen. Det å få klager betyr at man kan miste donasjoner og studenter.

Peter Bonilla mener også at mye av problemet ligger i universitetenes bekymring for omdømmet.

– Universitetene tenker først på merkevaren, så på menneskene som er involvert. De ser ofte etter den raskeste måten å komme ut av en situasjon på. Det fører til at de suspenderer folk.

– Men har ikke sakene også en politisk dimensjon?

– Mange som er involvert i disse sakene vil identifisere seg som konservative. Men mye krysser politiske skillelinjer og rammer også folk på venstresiden. Noen av de bitreste kampanjene vi har sett har vært mot folk som anser seg som allierte av de som driver kampanjene. Når disse tingene blir store nok, kan de sluke enhver som havner i veien.

En gruppe demonstranter foran rettsbygningen i New York under rettssaken mot Harvey Weinstein. Foto: Polaris/NTB

Kampanjer drevet fra aksjonister på høyresiden er heller ikke uvanlige, forteller han, men en vesensforskjell er at de oftere er drevet av folk utenfor campus. Det kan være saker der forelesere har ytret seg om noe politisk og så blir angrepet av politikere eller aksjonister på høyresiden med den implisitte anklagen «er det slike folk vi vil at skal undervise våre barn?»

– Men dette er ikke en regel uten unntak. Vi ser også mange konservative personer som får kampanjer rettet mot seg fra utsiden av campus, presiserer Bonilla.

Lovlig, men skadelig

For Elizabeth Loftus er hennes egen opplevelse, og det å se kolleger få problemer, urovekkende. Hun bekymrer seg særlig for at unge akademikere uten samme posisjon eller jobbsikkerhet som henne skal være utsatt. Og hun bekymrer seg for at det kan ramme blindt.

– Selv noen som er fordomsfrie og uten rasistiske forestillinger kan plutselig befinne seg i farlig farvann. Det er ikke veldig komfortabelt.

Når det gjelder saken til Loftus, mener Peter Bonilla at hun selvsagt har sin rett til å vitne i en rettssak og dele av sin ekspertise. Men å forvente at hun ikke skal få kritikk, er en annen sak.

– Det er ingen rettighet å bli likt. Enhver har rett til å kritisere professoren for å være et ekspertvitne i denne saken. Og hvis noen har invitert henne for så å avlyse som følge av dette – det har de også rett til.

Og det er det som ofte skjer i slike saker, mener han. Man kan bli avlyst og kritisert uten at det betyr at noen juridiske rettigheter er brutt.

– Men likevel fungerer de etsende på klimaet for ytringsfrihet og dialog.

Enquete: – Hvordan opplever du at ytringsklimaet i akademia har utviklet seg?

Randi Gressgård, professor Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen

– Myten om at ytringsfriheten er i krise, spres nå også i Norge. Det er derfor viktig å henge bjella på katten: Problemet er ikke at ytringsrommet er innskrenket, men myten om at så er tilfellet.

I USA og Storbritannia er det etablert en moralsk panikk rundt «cancel culture» og «no-platforming», godt hjulpet av pengesterke tankesmier på ytre høyrefløyen, slik som Charles Koch Foundation, der formålet er å skape polarisering.

Øystein Sørensen, professor i historie, Universitetet i Oslo

– Ytringsrommet i norsk akademia har vært ganske stabilt de siste årene, nesten forbausende stabilt sammenlignet med den akademiske verden i enkelte andre land. Men det er jo faresignaler – Eikrem-saken ved NTNU og saken med tyskervitsen i Bergen, for eksempel.

Jonas R. Kunst, professor i psykologi, Universitetet i Oslo

– Personlig har jeg ikke opplevd store endringer. Men som i mange land, er store deler av norsk akademia relativt venstreorientert, og dette kan for forskere med et mer konservativt ståsted by på utfordringer. Det gjelder både forholdet til andre kollegaer, å få forskningsmidler, og å få publisert forskningsartikler som for eksempel er kritiske overfor innvandring eller lignende. Jeg tror akademia vil ha godt av mer politisk mangfold.

Les også: