Av Aasne Jordheim
Publisert 14. mai 2021 kl. 13:53
«Have no illusions, but have hopes.» Med disse ordene av Thomas Cromwell innleder folkerettsekspert ved blant annet Folkerettsinstituttet, Cecilie Hellestveit, sin bok om krigen i Jemen, og de kan vel knapt bli mer velvalgte. Håpet kommer ikke av seg selv her, men krever et imperativ.
Boka begynner fyrrig. Sjelden har jeg lest en innledning som har så mye dramatikk å by på i hvert kapittel, og det piffes ekstra opp med ord som «pikant trekantdrama», «korthus som kollapser», «vepsebol», «de skitneste triks». Fremstillingen av Jemen er derimot nøktern, bare av og til kommer det et utropstegn eller et ladet ord, som «innfule fjellfolk». Likevel blir det eksotisk, noe som skyldes klansystemet som preger landet og hvordan presidenten gjennom 30 år, Ali Abdullah Saleh, «danser på slangehoder» – evner å manøvrere seg i «et hav av motstridende interesser». Og det blir spennende, på grunn av alle maktkampene mellom de mange aktørene og de mange skiftende alliansene. Hvem drepte til slutt Saleh?
Så utvides bildet. Hun skriver om ringer i vannet, men å snakke om perspektiv ville ha vært vel så opplysende. Vi går fra Jemen til Saudi-Arabia og Emiratene og Iran. Det blir massivt, med hendelser og handlinger på kryss og tvers. Og det er få hvileskjær. Det roligste partiet handler om Muhammed bin Salman og hans vei til å bli kronprins i Saudi-Arabia (med innlagt journalistdrap i Istanbul). Alt dette er med på å bekrefte de beskrivelsene forfatteren etter hvert kommer med om hele Midtøsten-regionen, at det er ulike teatre som utspilles og en røverfortelling som pågår. Enten det er klaner, stater eller enkeltindivider med ambisjoner, dreier det seg om strategi og hvilke knapper det for hver av dem kan være hensiktsmessig å trykke på. Det er all denne knappetrykkingen Hellestveit viser frem (også hvordan noen bare seiler i dette farvannet med båtene sine, som John Fredriksen). Hun tegner opp et komplekst bilde, med stø hånd og sikker penn. Hellestveit nøler aldri i fremstillingene.
Saudi-Arabias bakgård betegnes Jemen som, som fant olje, som har tilgang til sjøen. Før krigen i 2015 hørte vi lite om Jemen, men etter det kom det noen sms-er til meg, fra Redd Barna. Om jeg kunne avse 200 kroner til barn som lider? I Ulykkelige Arabia blir vi opplyst om hvor sentralt dette landet som vi vet så lite om, likevel er. Men vi får høre lite om alle lidelsene, og ikke en eneste arabisk kvinne nevnes ved navn. Boka med alle ringene i vannet tar kun for seg maktgrepene. Den favner ikke lokalbefolkningen. Den beskheten som kommer inn mot slutten, når vi nærmer oss vår egen geografi og kultur, kunne for min del vært minimert til fordel for et lite blikk på dem alle maktkampene og interessekonfliktene og feigheten og grådigheten og kynismen går aller mest utover. Makten ser dem jo ikke.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
