En imponerende bok om «Norges fremste naturforsker på begynnelsen av 1800-tallet»
LUKK

En imponerende bok om «Norges fremste naturforsker på begynnelsen av 1800-tallet»

Av Aasne Jordheim

Publisert 24. juni 2022

Faktaene styrer fremstillingen i imponerende bok om en imponerende mann.

Vidar Enebakk, vitenskapsforsker og sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité, har skrevet en imponerende bok om Christopher Hansteen, «Norges fremste naturforsker på begynnelsen av 1800-tallet». Den kan kalles en biografi, selv om vi mest av alt går inn i en annen tid, og her gjøres det med både varsomhet og åpenhet. Det er spennende å lese om utviklingen av et fagområde, med all den usikkerheten, konkurransen og alliansebyggingen som hører med. Dessuten glir det lett; boka er velskrevet og viser til store og mangfoldige kunnskaper forklart på en enkel måte. Men alt dette til tross; jeg ønsker meg likevel en annen bok. Eller jeg synes boka burde utgis i en ny og revidert utgave, slik at det ikke bare er de mest nerdete blant oss som får glede av den.

Fakta
Vidar Enebakk
Christopher Hansteen. Vitenskapsdyrker og polarforsker
Pax, 2022
447 sider
Veil. pris: kr 440

Hansteen tok feil, er blitt konklusjonen på hans lange virke som polarforsker og nordlysforsker, der jakten på de magnetiske polene står i sentrum. Hansteen mente det var fire, og på veien for å få slått fast det, utviklet han forskjellige instrumenter, som han så dro rundt i verden med (han fikk også opprettet et observatorium i Oslo). Men var de sikre nok? Og på hvilket grunnlag kunne man klare å fastsette en standard? I siste del av boka problematiserer Enebakk den gjeldende antakelsen om at Hansteen ble utkonkurrert av Carl Friedrich Gauss og hans matematiske og abstrakte innfallsvinkel som la vekt på presisjon. En modell vår moderne verden er bygd på, som liksom skjærer igjennom, og som ikke gjør som Hansteen, som hele tiden forholdt seg til de faktiske verdiene (som ble til kart).

Annonse

Boka til Enebakk kan, foruten å være en presentasjon av en mann og en tid, ses på som en slags gjentakelse av den usikkerheten våre vitenskaper er blitt utvunnet fra. Det finnes ingen Arkimedes’ punkt for målesystemer og sannheter. Noe er blitt valgt ut, påstår Enebakk, en kjensgjerning som gjør at den opprinnelige usikkerheten jo kan piple frem på ny. Det er i hvert fall slik saken står med den magnetiske nordpolen i dag: Den har begynt å vandre, og forskere har funnet frem Hansteen igjen. Kanskje tok han ikke helt feil likevel, spør Enebakk.

Målet til Enebakk har vært å vise frem Hansteens forskning på dens egne premisser. Det er en sympatisk holdning, som innebærer at han legger frem alt stoffet (som må ha kostet enorme mengder arbeid å finne frem til), uten en etterpåklokskap som former det hele. Men det er også et problematisk valg, da en leser lett kan falle fra. Særlig hvis du ikke kan fagfeltet særlig godt. Det blir for detaljert og med for lite narrativt driv, da alt skal med. I begynnelsen er det monotont. Først etter cirka 70 sider skapes en fremdrift, med et tydeligere tema å forfølge. Og etter det blir det mer levende, for endelig trer Hansteen bedre frem, som en vitenskapsmann i det internasjonale tetsjiktet. Men det er fortsatt altfor mye stoff å forholde seg til. Alt hadde vært bedre om faktisk så mye som halvparten av boka hadde vært i fotnoter, og jeg ville også ha foretrukket et litt annet fordøyingsnivå, at det er et tydeligere perspektiv å lese stoffet ut fra – slik vi får i den siste delen.

Forskerforum anmelder hver måned fagbøker skrevet av forskere. De finner du her.