Av Agnetha Thormodsdatter
Publisert 18. desember 2024 kl. 14:05
Even Moland fører oss ned i havet i sin første bok. Han tar utgangspunkt i egne erfaringer som dykker og marinbiolog for å vise fram det mangfoldige, men også sårbare, livet der. I noen grad problematiseres motsetningsforholdet mellom økonomisk inntjening og behovet for å ta vare på livet i og rundt havet. Vi får høre om utfordringer knytta til effektiviserte fangstmetoder, mikroplast og global oppvarming, og om mulige hjelpetiltak for havet gjennom opprettelse av verneområder, om regulering av fangst og om nullutslippsmål.
Boka er en kjærlighetserklæring til havet. Gjennom anekdoter fra egne dykkerturer forteller han med entusiasme hva han ser og oppdager underveis. Han tar oss med til der hans begeistring for havet starta, da han som femåring falt i sjøen under krabbefiske: «For de voksne som sto på brygga var dette en dramatisk opplevelse. For meg var det starten på et eventyr. Jeg hadde oppdaget at det finnes en helt egen verden av forunderligheter under vann, og en havforsker var født.»
Språket er uanstrengt og lett tilgjengelig, men flere steder krydrer han det med metaforer av ymse slag, som: «Tarebladene begynner å vinke som klesvask på en snor (…)». Det skulle jeg ønsker han lot være. Stoffet er mer enn interessant nok til å stå aleine, uten disse litterære virkemidlene.
Even Moland
En sjanse i havet. Planetens hjerte og lunger, det sårbare livet i havdypet – og hvordan vi kan bevare det
Cappelen Damm
261 sider
Veil. pris: kr 399
Boka har ikke rom for de store kontroversene, men Moland tegner opp omrisset av hvor utfordrende det kan være å få til nødvendige verningstiltak. Han gir oss et glimt inn i et landskap med motstridende politiske, territoriale og økonomiske interesser. Vi kan for eksempel lese: «Vi vet med sikkerhet at bunntråling skader, flytter og endrer livet på havbunnen (…). Trolig er vi villige til å akseptere dette fordi det er en etablert praksis, og fordi aktiviteten slik den drives i dag er resultat av en gradvis teknologiutvikling og langvarig opparbeidelse av hevd på bruk av arealer.» Den etablerte praksisen holder han opp mot ny praksis, og viser oss at det er enklere å være negativt innstilt til ny utnyttelse av havet, som for eksempel gruvedrift på havbunnen, enn å slutte med det vi allerede gjør – på tross av at vi veit det er vel så skadelig. Disse partiene mener jeg er de beste i boka. Her oppleves den aktuell og viktig.
«Det er de litterære virkemidlene og løse antakelsene som virker forstyrrende på lesinga.»
Sjøl om boka ikke utgir seg for å være vitenskapelig i streng forstand, savner jeg noe tydeligere kildehenvisninger og tips til videre lesning. Forskningsformidling som er mynta på et allment publikum som denne, kan også peke videre for dem som ønsker å sette seg ytterligere inn i stoffet. I stedet framstår enkelte deler unødvendig omtrentlige, som når han legger inn antakelser om steinaldermennesket: «Dessuten var det nok både spennende og trivelig for barn og voksne, den gang som nå, å tilbringe den lyse sommersesongen ved fjorden.» Slike utsagn passer bedre i skjønnlitterære tekster, enn i en bok som denne.
På sitt beste har En sjanse i havet en lett og ledig fortellerstil, samtidig som den lar oss ane kompleksiteten i de utfordringene livet i og ved havet står overfor. Moland bruker egne erfaringer under reiser, dykketurer eller forskningsaktiviteter til å gjøre boka personlig. Det fungerer også. Det er de litterære virkemidlene og løse antakelsene som virker forstyrrende på lesinga. Jeg leser gjerne mer om havet fra Molands hånd, men da håper jeg fagkunnskapen og det vitenskapelige får stå på egne bein.
